Høyesteretts storkammerdommer fra 2020: hva de endret i barnevernet

Bakgrunnen: dommene fra EMD i 2019

Storkammeret i EMD avsa dom i Strand Lobben med flere mot Norge 10. september 2019. Norge ble dømt for brudd på retten til familieliv i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8, som gjelder som norsk lov gjennom menneskerettsloven. Senere samme år kom tre enstemmige kammerdommer mot Norge med samme resultat: K.O. og V.M. (19. november 2019), A.S. (17. desember 2019) og Abdi Ibrahim (17. desember 2019).

Høyesterett valgte å behandle tre barnevernssaker i storkammer, med elleve dommere. Storkammer brukes i saker av særlig stor betydning. Spørsmålet var hvordan norsk barnevernspraksis måtte innrettes for å være i tråd med EMK. Alle tre avgjørelsene ble avsagt 27. mars 2020, og alle var enstemmige.

HR-2020-661-S: adopsjon og familiebånd

Den første saken, HR-2020-661-S, gjaldt fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon. Lagmannsretten hadde nektet å behandle anken. Høyesterett opphevet den beslutningen, slik at saken måtte behandles på nytt.

Høyesterett gikk grundig gjennom Strand Lobben-dommen. Der var et av problemene at de sakkyndige rapportene var over to år gamle da tingretten behandlet saken, selv om mor hadde bedt om ny vurdering og anført at omsorgsevnen var blitt bedre.

Tre poeng fra avgjørelsen har fått stor betydning:

• Hensynet til familiebånd må være godt synlig i begrunnelsen fra barnevernet, nemnda og domstolene. Det må komme tydelig fram at hensynet er vurdert, og hvilken vekt det har fått (avsnitt 86).
• Påstår en forelder at omsorgsevnen har endret seg, må det vurderes på et tilstrekkelig bredt og oppdatert grunnlag (avsnitt 158).
• For adopsjon må det foreligge så tungtveiende grunner for adopsjon fremfor fortsatt fosterhjem at det rettferdiggjør at familiebåndene kuttes helt (avsnitt 110).

Høyesterett sa samtidig at Strand Lobben-dommen ikke krevde at de generelle vilkårene for adopsjon ble formulert på nytt. Kritikken fra EMD gjaldt først og fremst beslutningsgrunnlaget og begrunnelsen i den konkrete saken.

HR-2020-662-S: samvær og gjenforeningsmålet

Den andre saken, HR-2020-662-S, var en dom om omsorgsovertakelse og samvær for et lite barn. Høyesterett opprettholdt omsorgsovertakelsen, men økte samværet fra fire til åtte ganger i året.

Her oppsummerte Høyesterett de rettslige utgangspunktene for samvær (avsnitt 137 og 138). Samvær må fastsettes konkret i hver sak, og barnets beste er det overordnede hensynet. Som utgangspunkt er det best for barnet å bo med foreldrene, så samværet skal legge til rette for gjenforening. Samvær har også en egenverdi, men det må ikke påføre barnet urimelig belastning. Bare når det foreligger spesielle og sterke grunner, kan målet om gjenforening oppgis og samværet begrenses sterkt eller falle bort.

Høyesterett sa også at uttalelser i K.O. og V.M.-dommen ikke gir en fast minstegrense for samvær. Men målet om gjenforening krever så mye samvær som mulig uten å sette barnets beste til side.

HR-2020-663-S: sakkyndige og beslutningsgrunnlaget

Den tredje saken, HR-2020-663-S, gjaldt to anker over at lagmannsretten nektet å behandle saker om omsorgsovertakelse og samvær. Spørsmålene var blant annet om det burde vært oppnevnt ny sakkyndig, hvor mye samvær mor skulle ha, og terskelen for å nekte en far samvær helt når han hadde hatt lite kontakt med barnet.

Høyesterett forkastet ankene. Tingretten hadde etter Høyesteretts syn et bredt, oppdatert og betryggende beslutningsgrunnlag. Avgjørelsen viser at kravet om oppdatert grunnlag ikke betyr at det alltid må innhentes ny sakkyndig rapport. Spørsmålet er om retten samlet sett har et forsvarlig grunnlag.

Hva storkammeret i Høyesterett endret i barnevernet etter 2020

Avgjørelsene endret ikke loven, men de endret hvordan loven skal brukes. I praksis har de særlig betydning på disse punktene:

1. Gjenforening skal være målet helt fra starten. Høyesterett sa at barnevernet kan legge til grunn at en plassering trolig blir langvarig, men samværet skal likevel bygge på at barn og foreldre skal gjenforenes, inntil en grundig vurdering eventuelt gir grunnlag for å oppgi målet (HR-2020-661-S avsnitt 145).
2. Myndighetene skal følge utviklingen fortløpende og prøve justeringer hvis samværene ikke fungerer.
3. Vedtak må vise en reell avveining mellom barnets interesser og familiebåndene.
4. Domstolene kan reparere feil fra tidligere i saken, for eksempel ved å oppheve et vedtak fordi det ikke er forsøkt nok hjelpetiltak, eller ved å øke samværet (avsnitt 115).

Barnevernsloven fra 2021 bygger på samme tankegang. § 7-2 sier blant annet at det ved samvær skal tas hensyn til muligheten til å opprettholde og styrke båndene. Se barnevernsloven § 7-2.

Kort oppsummert

• Høyesterett i storkammer avsa tre barnevernsavgjørelser 27. mars 2020: HR-2020-661-S, HR-2020-662-S og HR-2020-663-S.
• En omsorgsovertakelse er i utgangspunktet midlertidig, og samværet skal bygge opp under gjenforening.
• Hensynet til familiebånd må komme tydelig fram i begrunnelsen, og endret omsorgsevne må vurderes på oppdatert grunnlag.
• Det finnes ingen fast minstegrense for samvær, men det skal gis så mye som mulig uten å sette barnets beste til side.
• De generelle vilkårene for adopsjon ble stående, men kravene til saksbehandling og begrunnelse ble skjerpet.