Hjelpetiltak fra barnevernet: hva du kan få, og hva du kan si nei til

Når barnevernet skal tilby hjelpetiltak

Regelen står i barnevernsloven § 3-1. Barnevernstjenesten skal tilby og sette i verk hjelpetiltak for barnet og foreldrene når barnet har et særlig behov for hjelp. Behovet kan komme av omsorgssituasjonen hjemme, eller av at barnet selv setter utviklingen sin i fare, for eksempel gjennom rus eller kriminalitet.

Ordet «skal» betyr at dette er en plikt for kommunen. Etter § 1-6 har barnet rett til nødvendige barnevernstiltak når vilkårene er oppfylt. Kommunen kan derfor ikke si nei bare fordi budsjettet er stramt.

Terskelen er lavere enn for omsorgsovertakelse. Det trenger ikke være alvorlig omsorgssvikt. Det holder at barnet har et særlig behov for hjelp som barnevernet kan dekke. Typiske situasjoner er foreldre som er slitne og trenger avlastning, et barn med store atferdsvansker, eller en familie i krise etter samlivsbrudd, sykdom eller dødsfall.

Loven stiller også krav til tiltaket. Det skal være egnet til å møte barnets og familiens behov og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Et tiltak som ikke passer familien, oppfyller ikke kravet, selv om det er billig og lett tilgjengelig.

Hva barnevernet kan tilby

Loven har ingen uttømmende liste over frivillige hjelpetiltak. Barnevernstjenesten kan sette sammen det som passer familien. Vanlige tiltak er:

• råd og veiledning til foreldrene, også i strukturerte programmer
• avlastning eller besøkshjem, der barnet bor hos en annen familie noen helger
• støttekontakt eller fritidsaktiviteter for barnet
• plass i barnehage eller SFO
• leksehjelp
• økonomisk hjelp knyttet til barnets behov
• hjelp til ungdom over 18 år som har hatt tiltak før de fylte 18, frem til de fyller 25 (ettervern)

Hjelpetiltak kan også være at barnet bor i fosterhjem eller institusjon for en periode, etter avtale med foreldrene. Det kalles frivillig plassering, og står i § 3-2. Barnevernstjenesten kan bare tilby dette når barnets behov ikke kan dekkes på annen måte.

Akutte hjelpetiltak når barnet står uten omsorg

Noen ganger haster det. Blir et barn stående uten omsorg, for eksempel fordi eneste forelder blir innlagt på sykehus eller arrestert, skal barnevernstjenesten etter § 4-1 straks vedta og sette i verk de hjelpetiltakene som trengs. Det kan være at barnet bor hos slekt eller i et beredskapshjem noen dager.

Heller ikke slike akutte hjelpetiltak kan opprettholdes mot foreldrenes vilje. Motsetter foreldrene eller et barn over 15 år seg tiltaket, må det avsluttes. Mener barnevernet at barnet da vil være i fare, må det vurdere andre hjemler, som akuttvedtak om plassering utenfor hjemmet.

Det samme prinsippet gjelder for ungdom over 18 år. Ettervern er frivillig og krever at ungdommen selv samtykker. Barnevernstjenesten skal ta kontakt i god tid før 18-årsdagen for å vurdere om tiltakene skal fortsette, og avgjørelsen er et enkeltvedtak som kan påklages.

Hjelpetiltak fra barnevernet er frivillige, og du kan si nei

Hovedregelen er at hjelpetiltak bygger på samtykke. Barnevernstjenesten kan ikke selv tvinge en familie til å ta imot hjelp. Du kan takke nei når tiltaket tilbys, og du kan trekke et samtykke du har gitt.

Barnet skal også høres. Etter § 1-4 har et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, rett til å medvirke i alt som gjelder barnet. Meningen skal vektlegges etter alder og modenhet. Barn som har fylt 15 år, er part i saken (har de samme rettighetene i saken som foreldrene, blant annet til innsyn og klage).

Det er lurt å si tydelig fra om hva du er uenig i og hvorfor. Er du negativ til selve tiltaket, men ikke til å få hjelp, kan du foreslå noe annet. Barnevernstjenesten skal finne et tiltak som er egnet, og et forslag fra familien er ofte et godt utgangspunkt.

Hva som skjer hvis du sier nei

At tiltak er frivillige, betyr ikke at et nei er uten følger. Barnevernstjenesten må vurdere om barnet likevel får god nok omsorg.

Hvis barnevernstjenesten henlegger en undersøkelse fordi foreldrene ikke samtykker til anbefalte hjelpetiltak, kan den etter § 2-5 bestemme i vedtaket at en ny undersøkelse skal startes innen seks måneder, hvis vilkårene for undersøkelse fortsatt er til stede. Foreldrene skal få beskjed om dette.

Barnevernstjenesten kan også be nemnda om å pålegge tiltak. Og er situasjonen alvorlig nok, kan den fremme sak om omsorgsovertakelse. Det krever at mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet, jf. § 5-1. Et nei til frivillig hjelp er ikke i seg selv grunnlag for omsorgsovertakelse. Barnevernet kan likevel ta det med i vurderingen av om mindre inngripende tiltak er realistiske.

Når nemnda kan pålegge hjelpetiltak

Barneverns- og helsenemnda (nemnda) er et uavhengig organ som avgjør saker om tvang. Etter barnevernsloven § 3-4 kan nemnda vedta hjelpetiltak uten samtykke når vilkårene i § 3-1 er oppfylt og det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse. Nemnda kan pålegge:

1. omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet, for eksempel foreldreveiledning
2. barnehage eller annet dagtilbud, besøkshjem, avlastning, leksehjelp, fritidsaktiviteter eller støttekontakt
3. tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøver

Omsorgsendrende tiltak må bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag. Pålegg kan rettes både mot foreldre barnet bor fast hos og mot foreldre som har samvær.

Nemnda kan også pålegge opphold i senter for foreldre og barn for barn mellom 0 og 6 år, men bare når det er nærliggende fare for at vilkårene for omsorgsovertakelse blir oppfylt. Slikt opphold kan vare i inntil tre måneder.

Pålegg om barnehage kan vedtas uten tidsbegrensning. Andre pålegg kan vedtas for inntil ett år.

Plan, oppfølging og klage

Når barnevernstjenesten vedtar hjelpetiltak, skal den lage en plan etter barnevernsloven § 8-1. Planen skal beskrive målet med tiltakene, hva de skal inneholde, og hvor lenge de skal vare. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen virker, om det trengs nye tiltak, eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse.

Vedtak fra barnevernstjenesten kan du klage på til statsforvalteren. Det gjelder også avslag når du har bedt om hjelp. Klagefristen er tre uker fra du fikk vedtaket, og klagen sendes til barnevernstjenesten, som sender den videre hvis den ikke endrer vedtaket selv.

Et pålegg fra nemnda klager du ikke på til statsforvalteren. Det kan bringes inn for tingretten innen én måned etter at du fikk melding om vedtaket.

Kort oppsummert

• Hjelpetiltak fra barnevernet skal tilbys når barnet har et særlig behov for hjelp på grunn av omsorgssituasjonen, og barnet har rett til nødvendige tiltak.
• Frivillige tiltak krever samtykke. Du kan si nei og trekke samtykket senere.
• Barnevernstjenesten kan ikke tvinge frem tiltak, men nemnda kan pålegge visse tiltak når det er nødvendig, som regel for inntil ett år.
• Vedtak fra barnevernstjenesten kan påklages til statsforvalteren innen tre uker. Pålegg fra nemnda kan bringes inn for tingretten.