Hjelpetiltak når barnet bor i to hjem etter samlivsbrudd
Loven har ingen egen regel om hjelpetiltak i to hjem, men hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1 skal tilpasses barnets og familiens behov. Når barnet bor hos begge foreldrene, kan tiltak derfor settes inn hos begge. Foreldrene må i utgangspunktet samtykke hver for seg til tiltak i sitt hjem. Bare barneverns- og helsenemnda kan pålegge tiltak uten samtykke, og et pålegg kan rettes mot begge foreldrene.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Mange foreldre går ut fra at barnevernet bare jobber med den hjemmeadressen barnet er folkeregistrert på. Slik står det ikke i loven. Spørsmålet om hjelpetiltak begge hjem handler i praksis om hvem tiltaket skal hjelpe, hvem som må si ja, og hvilken kommune som har ansvaret.
Hva loven sier om hjelpetiltak
Vår forklaring — les paragrafene ordrett via lenkeneBarnevernsloven § 3-1 pålegger barnevernstjenesten å tilby og sette i gang hjelpetiltak når barnet har et særlig behov for hjelp på grunn av omsorgssituasjonen sin, eller fordi barnet utsetter egen utvikling for fare. Tiltaket skal være egnet til å møte barnets og familiens behov og bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.
Ordet «familien» er ikke avgrenset til ett hjem. Loven sier heller ikke noe om hvor mange bosteder barnet kan ha. Loven har altså ikke en egen regel om to hjem, og den forbyr det heller ikke. Tiltaket velges ut fra hva barnet trenger, og barnet trenger ofte det samme enten det er hos mor eller far.
Typiske hjelpetiltak er veiledning til foreldrene, besøkshjem eller avlastning, støttekontakt, fritidsaktiviteter og leksehjelp. Flere av dem følger barnet og ikke boligen. En støttekontakt eller en fritidsaktivitet fungerer likt uansett hvilken adresse barnet sover på. Veiledning til foreldrene må derimot gis til hver forelder for seg, siden det er foreldrenes omsorg som skal styrkes.
Hjelpetiltak i begge hjem: slik kan det fungere
Når barnet bor halve tiden hos hver forelder, kan det være lite hjelp i at bare den ene får oppfølging. Hvis for eksempel bekymringen gjelder at barnet har det vanskelig i overgangene mellom hjemmene, er det naturlig at begge foreldrene er med i planleggingen. Barnevernstjenesten kan da tilby veiledning til begge, og de kan bli enige om felles regler for rutiner, leggetid og skolehverdag.
Barnevernstjenesten kan også tilby tiltak som bare gjelder det ene hjemmet. Det gjelder blant annet når omsorgssvikten, eller bekymringen, bare handler om forholdene der. Da kan den andre forelderen ha en støttende rolle uten selv å få egne tiltak.
Loven sier ikke at barnevernet må behandle foreldrene likt. Det er barnets behov som avgjør. Begge foreldrene bør likevel trekkes med når saken angår dem.
Samtykke fra hver av foreldrene
Hjelpetiltak etter § 3-1 er frivillige. Det betyr at den tiltaket retter seg mot, må si ja. Retter tiltaket seg mot den ene forelderen, for eksempel veiledning i hjemmet hennes, er det hennes samtykke som trengs. Den andre forelderen kan ikke binde henne, og hun kan ikke binde ham.
Tiltak som berører barnet direkte, som en støttekontakt, krever samtykke fra de som har foreldreansvaret. Loven sier ikke hva som gjelder når foreldre med felles foreldreansvar er uenige. Har barnet fylt 15 år, er det i tillegg vanlig at ungdommens eget samtykke kreves. Barnevernets rundskriv bygger på dette, selv om det ikke står uttrykkelig i § 3-1.
Sier den ene forelderen nei, kan barnevernstjenesten fortsatt jobbe med den andre og med barnet. Hvis barnets situasjon er alvorlig, kan saken i stedet ende hos nemnda.
Når nemnda kan pålegge tiltak
Etter § 3-4 kan barneverns- og helsenemnda vedta hjelpetiltak uten at de private partene har samtykket. Vilkårene i § 3-1 første ledd må være oppfylt, og tiltaket må være nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse. Nemnda kan blant annet pålegge omsorgsendrende tiltak i hjemmet, barnehage eller andre dagtilbud, besøkshjem og avlastning, tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve.
Det som er viktig for foreldre i to hjem, er at § 3-4 sier at pålegget kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med, og foreldre som har samvær med barnet. Den foreldrene som bare har samvær, kan altså få pålegg på lik linje. Et pålegg kan vedtas for inntil ett år. Pålegg om barnehage kan vedtas uten tidsbegrensning, og senter for foreldre og barn for inntil tre måneder.
Mer om hva du kan gjøre når du får et slikt forslag, står i artikkelen om å si nei til pålegg fra barnevernet.
Hvilken kommune som har ansvaret
Etter barnevernsloven § 15-4 har kommunen der barnet oppholder seg, ansvaret for å yte tjenester og sette i verk tiltak. Bor barnet i to kommuner, kan det bli uklart hvem som har saken. Loven åpner for at kommunene avtaler at ansvaret overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til. Blir kommunene uenige, kan de kreve at statsforvalteren avgjør hvem som har ansvaret.
Loven sier ikke hvordan to kommuner skal dele ansvaret for tiltak i hvert sitt hjem. Det avtales i praksis mellom kommunene.
Aya bor uke om annen i to kommuner
Selma og Jonas har delt bosted for datteren Aya på ni år. Hun er uke om annen hos mor i Lillestrøm og hos far i Drammen. Skolen melder bekymring fordi Aya kommer sliten og uten matpakke etter uker hos far. Barnevernstjenesten i kommunen der Aya går på skolen, undersøker saken.
Den finner at problemene særlig gjelder hjemmet i Drammen, der Jonas har lange vakter. Barnevernstjenesten foreslår veiledning til Jonas, en støttekontakt for Aya som hun kan bruke i begge hjem, og et møte der begge foreldrene avtaler felles rutiner for overgangene. Jonas sier ja til veiledning. Selma samtykker til støttekontakten og deltar i møtet, men trenger ikke selv veiledning. Fordi bosted er delt, avtaler de to kommunene hvem som har hovedansvaret for oppfølgingen.
Kort oppsummert
- Barnevernsloven har ingen særregel om hjelpetiltak begge hjem, men § 3-1 krever at tiltaket tilpasses barnets og familiens behov.
- Tiltak kan settes inn i det ene hjemmet, i begge, eller følge barnet, som en støttekontakt.
- Hver forelder må samtykke til tiltak som retter seg mot ham eller henne.
- Nemnda kan etter § 3-4 pålegge tiltak mot både bostedsforelder og samværsforelder, vanligvis for inntil ett år.
- Kommunen der barnet oppholder seg har ansvaret, og kommunene kan avtale å overføre det.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.