Må jeg gjøre som politiet sier selv om jeg ikke har gjort noe galt?
Ja, du må adlyde politiet når pålegget er gitt med hjemmel i politiloven, også om du ikke har gjort noe galt. Politiloven § 5 sier at enhver straks skal rette seg etter politiets pålegg, tegn og signaler. Er du uenig, er hovedregelen at du følger pålegget nå og klager etterpå. Å nekte kan straffes med bot eller fengsel inntil tre måneder.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva plikten til å følge politiet bygger på
Etter politiloven § 5 plikter «enhver» å rette seg «straks» etter pålegg, tegn eller andre signaler fra politiet. Plikten gjelder bare når politiet handler innenfor de reglene som står i lovens kapittel II. Det er de reglene som gir politiet adgang til å holde orden, hindre lovbrudd og beskytte folk.
At du ikke har gjort noe galt, endrer ikke plikten. Politiet kan også gripe inn mot personer som ikke er mistenkt for noe. Politiloven § 7 lar politiet stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden, ta hensyn til folks sikkerhet og avverge lovbrudd. Blant tiltakene loven nevner, er å regulere ferdsel, forby opphold i bestemte områder, avvise, bortvise og fjerne personer. Et pålegg om å gå en annen vei rundt en avsperret gate rammer derfor alle som er der, uskyldige og skyldige.
Hva du kan få pålegg om
Loven gir ingen uttømmende liste, men eksemplene i § 7 viser hva som er vanlig. Politiet kan be deg flytte deg, gå ut av et område, vente eller holde deg unna et sted der noe pågår. Politiet kan også kreve at du oppgir navn, fødselsdato, stilling og bopel. Nekter du det, kan du bli brakt inn til politistasjonen etter politiloven § 8, men ikke holdt der lenger enn nødvendig og aldri over fire timer.
Du har derimot ikke plikt til å svare på alt. Politiet kan stille spørsmål om hva som har skjedd, men plikten i § 5 gjelder pålegg, ikke at du skal forklare deg. Blir du mistenkt for noe, gjelder egne regler for avhør, og de er forklart i artikler om rettighetene dine som mistenkt.
Hva som skjer hvis du nekter
Politiloven § 30 straffer den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å følge politiets pålegg. Straffen er bot eller fengsel inntil tre måneder, men bare hvis forholdet ikke omfattes av en strengere bestemmelse. Gjør du motstand med makt, kan det bli vold mot offentlig tjenesteperson etter straffeloven § 155 eller hindring etter § 156, og da er straffen strengere. Hvordan et bortvisningsvedtak ser ut i praksis, er forklart i artikkelen om å bli bortvist fra sentrum.
Politiet kan i tillegg bruke makt for å gjennomføre pålegget. Hvor mye makt som er lovlig, avhenger av hvor nødvendig og forholdsmessig den er i situasjonen.
sperret gate etter en slåsskamp
Tuva Aasen bor i Storgata 14. Klokken 23.40 en lørdag kommer hun gående hjem og finner gaten sperret etter en slåsskamp med tolv deltakere. En politibetjent ber henne gå rundt kvartalet. Hun sier at hun bor lenger opp i gaten og ikke har gjort noe.
Tuva har to valg. Hun kan gjøre som betjenten sier, gå rundt og komme inn fra den andre siden. Eller hun kan forklare at hun bor der og spørre om hun kan slippes gjennom. Politiet kan velge å slippe beboere forbi, men har ikke plikt til det. Hvis betjenten sier nei og Tuva går forbi likevel, kan hun straffes etter § 30 og fjernes fra stedet. Går hun rundt, har hun brukt ti minutter ekstra og ikke mer.
Mener hun etterpå at pålegget var urimelig, kan hun klage. Det er det som er hovedregelen: følg først, klag etterpå.
Når pålegget kan være ulovlig
Plikten gjelder lovlige pålegg. Et pålegg som ikke har støtte i politiloven, for eksempel at politiet bare vil bli kvitt et vitne som stiller kritiske spørsmål, kan være ulovlig. Men du kan ikke alltid vite det på stedet, og du tar en risiko hvis du nekter og senere får feil. En domstol kan måtte vurdere om pålegget var gyldig før den dømmer deg for å ha brutt det. Den som har vært sikker på at pålegget var feil, bør derfor ikke bruke makt, men notere tid, sted og hva som ble sagt.
Politiet har også plikt til å oppgi navn eller tjenestenummer når den saken gjelder ber om det, så langt forholdene på stedet tillater det. Det er nyttig å ha med seg hvis du skal klage senere.
Slik klager du etterpå
Du kan skrive til politidistriktet der hendelsen skjedde og beskrive hva som skjedde, når og hvor, og hvorfor du mener pålegget var urimelig. Har du ikke fått svar, eller er du ikke fornøyd med det, kan du klage til Sivilombudet. Sivilombudsloven § 7 gir alle som mener seg utsatt for urett fra forvaltningen rett til å klage, og fristen er ett år etter at forholdet fant sted (sivilombudsloven § 9). Ombudet krever at du først har brukt de klagemulighetene som finnes hos forvaltningen. Mistenker du at en betjent har begått en straffbar handling, kan det anmeldes til Spesialenheten for politisaker.
En klage endrer ikke pålegget som allerede er gitt, men den kan føre til en uttalelse om at politiet gikk for langt.
Kort oppsummert
- Du må adlyde politiet når pålegget er lovlig, selv om du ikke er mistenkt for noe (politiloven § 5).
- Politiet kan flytte, avvise og bortvise deg for å holde orden og sikre folk (§ 7).
- Å nekte straffes med bot eller fengsel inntil tre måneder (§ 30).
- Du har ikke plikt til å forklare deg om saken, men må oppgi navn, fødselsdato og bopel hvis politiet ber om det.
- Følg pålegget nå og klag etterpå til politidistriktet eller Sivilombudet, innen ett år.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.