En kraftig prisdobling uten avtalegrunnlag kan være urimelig.
Dobler et abonnement plutselig i pris uten at det finnes noe konkret grunnlag for det i den opprinnelige avtalen, kan prisøkningen rammes av avtaleloven § 36 om urimelige avtalevilkår. Bestemmelsen gjelder generelt, uavhengig av om abonnementet gjelder strømming, programvare, magasiner eller andre løpende tjenester. Om § 36 faktisk fører til at økningen settes til side, avhenger av hvor stor økningen er og hva avtalen egentlig ga leverandøren rett til å gjøre.
Prisøkninger på løpende abonnement er ikke i seg selv ulovlig. Problemet oppstår når økningen er stor — for eksempel en dobling — og verken er varslet på en forståelig måte eller forankret i noe konkret punkt i den avtalen forbrukeren opprinnelig inngikk. Da kan avtaleloven § 36 komme til anvendelse: bestemmelsen gjør det mulig å sette et avtalevilkår helt eller delvis til side eller endre det dersom det vil være urimelig å gjøre det gjeldende. Denne regelen er generell og gjelder uansett bransje, fra strømmetjenester og skylagring til magasinabonnement og programvarelisenser.
Hva gjør en prisøkning urimelig etter § 36?
Loven ser ikke bare på selve beløpet, men på helheten: avtalens innhold, partenes stilling og forholdene rundt inngåelsen. En dobling av prisen uten at avtalen inneholdt noen indeksklausul eller forbehold om justering, peker klart i retning av at vilkåret er urimelig. Det samme gjelder dersom leverandøren har markedsført en «fastpris» eller «lås prisen»-kampanje, og deretter uansett hever prisen mens forbrukeren fortsatt er bundet. Er økningen derimot liten, forutsigbar og knyttet til en klausul forbrukeren aksepterte ved inngåelsen — for eksempel årlig prisjustering etter konsumprisindeksen — er terskelen for at § 36 skal slå til, langt høyere. Retten eller nemnda som vurderer saken, vil typisk se hen til hva en alminnelig forbruker med rimelighet kunne forvente ut fra den informasjonen som forelå da avtalen ble inngått, ikke bare til lovens ordlyd isolert.
Spiller det noen rolle om jeg fortsatt er bundet av avtalen?
Ja, i stor grad. Er forbrukeren låst i en bindingsperiode og ikke kan si opp uten kostnad, forsterker dette skjevheten mellom partene: leverandøren endrer vilkårene ensidig, mens forbrukeren ikke har noe reelt alternativ. Har forbrukeren derimot en løpende avtale uten binding, er det enklere å si opp og bytte leverandør i stedet for å bestride prisøkningen rettslig — men retten til å kreve at den opprinnelige, avtalte prisen fortsatt skal gjelde inntil videre, faller ikke bort av den grunn. Selv en forbruker uten binding kan altså kreve tilbake det som er trukket for mye i perioden mellom prisøkningen og en eventuell oppsigelse.
Har det noe å si hvilken type tjeneste det gjelder?
Prinsippet i avtaleloven § 36 er generelt og teknologi- og bransjenøytralt, men bevisbildet varierer. En strømmetjeneste eller en programvarelisens har ofte en tydelig, skriftlig prisliste tilgjengelig ved bestillingstidspunktet, noe som gjør det enklere å dokumentere hva som opprinnelig ble avtalt. Et magasinabonnement solgt over telefon kan derimot mangle skriftlig bekreftelse av prisen i utgangspunktet, noe som både gjør det vanskeligere å bevise hva som ble lovet, og samtidig aktualiserer andre forbrukervernregler, som angrerettlovens krav til skriftlighet ved uanmodet telefonsalg.
Kan jeg kreve å betale gammel pris mens saken er uavklart?
Et vanlig og fornuftig grep er å fortsette å betale den opprinnelig avtalte prisen, skriftlig bestride økningen overfor leverandøren, og be om at differansen ikke belastes før spørsmålet er avklart. Noen leverandører trekker likevel det økte beløpet automatisk via kort eller avtalegiro. Da bør forbrukeren kontakte banken for å undersøke om trekket kan bestrides eller reverseres som en urettmessig belastning, i tillegg til å klage direkte til leverandøren. Er beløpet lite per måned, men saken prinsipielt viktig, kan det uansett lønne seg å dokumentere alt fortløpende slik at et samlet krav kan fremmes senere.
Hvordan bør en slik klage formuleres?
Klagen bør vise til den opprinnelige avtalen og prisen som ble avtalt der, beskrive hvor stor økningen er i kroner og prosent, og be leverandøren dokumentere hvilket avtalepunkt som gir grunnlag for endringen. Der et slikt grunnlag mangler, bør klagen vise til avtaleloven § 36 og kreve at prisøkningen settes til side som urimelig. Sett en frist for skriftlig svar, og be om at eventuelt trukket beløp over avtalt pris tilbakebetales. Vær presis på hva du faktisk krever: enten at prisen skal forbli som opprinnelig avtalt fremover, eller at du sier opp abonnementet med øyeblikkelig virkning fordi leverandøren har endret en grunnleggende forutsetning for avtalen. En uklar klage som bare uttrykker misnøye uten et konkret krav, er lettere for leverandøren å avfeie enn en klage som viser nøyaktig hvilket resultat du forventer.
Hva om leverandøren ikke svarer eller avviser klagen?
Da kan Forbrukerrådet kontaktes for veiledning om videre skritt. Mange bransjer har egne klagenemnder som behandler denne typen tvister gratis for forbrukeren. Der ingen slik nemnd finnes, eller nemndas avgjørelse ikke følges, kan saken bringes inn for forliksrådet dersom beløpet egner seg for den lavterskelordningen. Gjelder saken et abonnement med mange andre berørte kunder — for eksempel en hel årgang av kunder som fikk samme prisøkning samtidig — kan det også være verdt å nevne dette i klagen til Forbrukerrådet, siden systematiske saker av denne typen ofte prioriteres og kan gi grunnlag for en bredere vurdering av praksisen.
Kort oppsummert
En kraftig prisdobling på et abonnement uten forankring i den opprinnelige avtalen kan settes til side etter avtaleloven § 36, uansett hva slags tjeneste det gjelder. Jo mindre prisøkningen henger sammen med noe forbrukeren faktisk aksepterte ved inngåelsen, desto sterkere står saken. Bestrid skriftlig, fortsett å betale avtalt pris, og eskaler til Forbrukerrådet dersom leverandøren ikke gir seg.