En ensidig prisøkning i alarmavtalens bindingstid kan være urimelig.
Setter et alarmselskap opp prisen på boligalarmen midt i en bindingsperiode uten at dette har klart grunnlag i avtalen, kan vilkåret rammes av avtaleloven § 36 om urimelige avtalevilkår. Bestemmelsen gjør det mulig å sette en slik prisøkning helt eller delvis til side, særlig når kunden er bundet for lang tid fremover og ikke kan si opp uten videre. Om § 36 fører frem i det enkelte tilfellet, avhenger av hvor tydelig prisøkningen er varslet og forankret i det opprinnelige vilkårssettet.
Boligalarm og vaktholdstjenester selges ofte med binding på tre, fire eller fem år, gjerne inngått ved dørsalg eller telefonsalg. Når leverandøren underveis i denne perioden hever den månedlige prisen — uten at økningen er tydelig forhåndsavtalt eller knyttet til en konkret indeksklausul — oppstår spørsmålet om kunden må godta den nye prisen fordi kontrakten fortsatt løper. Avtaleloven § 36 gir svaret et forbehold: en avtale eller et avtalevilkår kan settes helt eller delvis til side eller endres dersom det vil være urimelig å gjøre det gjeldende, sett i lys av avtalens innhold, partenes stilling og hvordan avtalen kom i stand.
Hvorfor er akkurat alarmavtaler utsatt for dette?
Lang bindingstid kombinert med teknisk innlåsing gjør alarmkunder spesielt sårbare. Utstyret er ofte installert fast i boligen, og å bytte leverandør midt i bindingstiden kan bety både løsningsgebyr, demonteringskostnad og ny installasjon hos en konkurrent. Selgeren vet dette, og en prisøkning underveis rammer da en kunde som i praksis ikke har noe reelt alternativ enn å betale. Det er nettopp denne typen ubalanse mellom partene — den ene bundet i flere år, den andre fri til å endre prisen når det passer — som avtaleloven § 36 er ment å fange opp. Til sammenligning har strømkunder og teleabonnenter et lovfestet vern mot akkurat denne typen ensidige endringer i bindingstiden, gjennom egne bransjelover. Alarmbransjen har ingen tilsvarende sektorlov, og da blir avtaleloven § 36 det generelle sikkerhetsnettet forbrukeren må støtte seg på.
Hva skal til for at prisøkningen rammes av § 36?
Loven ser på helheten. Har avtalen fra starten inneholdt en tydelig og forutsigbar reguleringsklausul, for eksempel årlig justering etter konsumprisindeksen med et angitt maksimalt tak, står leverandøren sterkere. Er økningen derimot ensidig fastsatt, vesentlig større enn en normal prisjustering, eller varslet med kort frist og lite forklaring, taler det for at vilkåret er urimelig etter § 36. Det spiller også inn om kunden fikk et reelt valg ved inngåelsen — visste kunden at prisen kunne økes vesentlig i bindingsperioden, eller ble dette underkommunisert i selve salgssamtalen? En økning på noen få prosent, tydelig varslet og forklart, vurderes annerledes enn en dobling presentert som et faktum uten forhandlingsrom.
Har det noe å si hvordan avtalen ble solgt?
Ja. Mange alarmavtaler selges ved dørsalg eller uanmodet telefonsalg, salgsformer der forbrukeren har et ekstra vern etter angrerettloven, blant annet krav til skriftlig eller varig bekreftelse av avtalen før forbrukeren er bundet. Er selve salgsprosessen mangelfull — for eksempel at kunden ikke fikk tydelig og skriftlig informasjon om prisvilkårene før avtalen ble inngått, eller at selgeren muntlig lovet fast pris uten at dette kom med i kontrakten — styrker det argumentet om at avtalen totalt sett er urimelig, og dermed at avtaleloven § 36 kan brukes til å sette prisøkningen til side. Husk også at angreretten i seg selv kan være relevant dersom avtalen fortsatt er ny nok til at angrefristen ikke har løpt ut.
Kan jeg si opp avtalen i stedet for å betale den nye prisen?
En prisøkning som ikke er forankret i avtalen, kan i seg selv gi grunnlag for å kreve at den gamle prisen fortsatt gjelder, uten at kunden må si opp avtalen i det hele tatt. Alternativt kan kunden argumentere for at en vesentlig og ensidig prisøkning gir rett til å tre ut av bindingstiden uten gebyr, fordi forutsetningene for avtalen er endret av leverandøren selv. Hvilken løsning som passer best, avhenger av om kunden ønsker å beholde tjenesten til opprinnelig pris, eller heller vil bytte leverandør. Ønsker kunden å si opp, bør oppsigelsen sendes skriftlig med en tydelig begrunnelse om at prisøkningen mangler avtalegrunnlag, slik at selgeren ikke i ettertid kan hevde at kunden bare avsluttet ordinært og dermed skylder bruddgebyr.
Hva med utstyret som er installert i boligen?
Et praktisk spørsmål som ofte følger med en oppsigelse, er hva som skjer med selve alarmutstyret. Mange avtaler skiller mellom utstyr kunden eier og utstyr som er leid som en del av abonnementet. Er utstyret leid, vil leverandøren normalt kreve det tilbake eller fakturere en restverdi ved oppsigelse — men denne restverdien bør stå i et rimelig forhold til utstyrets faktiske alder og bruk, og kan i seg selv vurderes opp mot avtaleloven § 36 dersom beløpet fremstår som en straffereaksjon mer enn en reell verdikompensasjon.
Hvordan bør jeg klage på prisøkningen?
Start med en skriftlig klage til alarmselskapet der du viser til den opprinnelige avtalen, ber om dokumentasjon på hjemmelen for prisøkningen, og bestrider at den nye prisen gjelder for deg. Nevn avtaleloven § 36 direkte, og be om at prisøkningen reverseres eller at bindingstiden bortfaller som følge av den ensidige endringen. Legg ved kopi av den signerte avtalen og eventuell markedsføring som lovet fast pris. Fører ikke dette frem, kan Forbrukerrådet gi veiledning, og saken kan i siste instans bringes til forliksrådet dersom beløpet er lite nok til å egne seg der.
Kort oppsummert
En ensidig prisøkning midt i bindingstiden på en alarmavtale står svakt juridisk dersom den ikke er tydelig forankret i det opprinnelige avtaleverket. Avtaleloven § 36 gir grunnlag for å sette et slikt vilkår til side eller kreve bindingstiden opphevet, særlig når salgsformen i tillegg har vært dørsalg eller telefonsalg med begrenset skriftlig informasjon. Skriftlig klage med henvisning til § 36 er første steg, Forbrukerrådet og forliksrådet neste.