Dublin-forordningen: når asylsøkere sendes til et annet land

Fra Dublin til AMMR

Siden Norge ble med i Dublin-samarbeidet, har reglene om hvilket land som har ansvar for en asylsøker, blitt kalt Dublin-reglene. Den siste versjonen var Dublin III-forordningen. Fra 12. juni 2026 er den erstattet av forordning (EU) 2024/1351 om asyl- og migrasjonshåndtering, forkortet AMMR. Mange snakker fortsatt om Dublin, og mye av innholdet er det samme.

AMMR er tatt inn i utlendingsloven § 32 fjerde ledd. Der står det at forordningens del III, V og VII gjelder som norsk lov. Første ledd bokstav b sier at en asylsøknad kan nektes realitetsbehandlet (det vil si at UDI ikke vurderer innholdet) når et annet land kan kreves å ta imot søkeren etter forordningen.

Samarbeidet omfatter de 27 EU-landene og Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. Hver asylsøker skal bare få søknaden behandlet i ett av disse landene. Du kan ikke velge hvilket.

Dublin-forordningen og asyl: rekkefølgen av ansvarskriteriene

Forordningen har en liste over grunner til at et land er ansvarlig. Grunnene brukes i en bestemt rekkefølge. UDI og den norske informasjonsbrosjyren om AMMR beskriver dem slik:

1. Familie. Har du ektefelle, en fast partner eller barn under 18 år som har fått beskyttelse eller søker beskyttelse i et annet AMMR-land, er det landet som regel ansvarlig. Dere må begge skriftlig si at dere ønsker å bli gjenforent.
2. Visum eller oppholdstillatelse. Har du fått visum eller oppholdstillatelse fra et land, eller reist inn visumfritt der, kan det landet være ansvarlig.
3. Utdanning. Har du fått et vitnemål etter minst ett studieår med fysisk oppmøte ved en utdanningsinstitusjon i et AMMR-land, kan det landet være ansvarlig. Dette kriteriet er nytt med AMMR.
4. Ulovlig innreise. Krysset du yttergrensen ulovlig, ble du reddet til sjøs av et lands myndigheter, eller søkte du i en transittsone på en flyplass, kan det landet være ansvarlig.
5. Avhengighet. Er du avhengig av omsorg fra et familiemedlem i et annet land, eller er det omvendt, for eksempel ved graviditet, alvorlig sykdom eller høy alder, kan dere bli samlet der.

I tillegg kan et land ta over en sak av humanitære, familiære eller kulturelle grunner, selv om det ikke har plikt til det.

Har du allerede søkt asyl i et annet AMMR-land, sendes du som hovedregel tilbake til det landet som har ansvaret for søknaden.

Regler for enslige mindreårige

For barn som kommer alene, gjelder egne regler. Har barnet familie i et annet AMMR-land, sendes barnet dit. Har barnet ingen familie i andre land, er det første landet der søknaden ble registrert, ansvarlig. De øvrige kriteriene, som visum og ulovlig innreise, brukes ikke for enslige mindreårige.

UDI opplyser at flere søknader fra enslige mindreårige blir behandlet etter AMMR enn etter den gamle Dublin-forordningen.

Slik behandler UDI en AMMR-sak

Du får beskjed under registreringssamtalen med Politiets utlendingsenhet eller i et brev fra UDI hvis saken din er i AMMR-prosedyre. Fingeravtrykkene dine sjekkes mot Eurodac, den europeiske databasen over asylsøkere og personer som har krysset grensen ulovlig.

Ved første søknad skal det som regel holdes et personlig intervju. Det er ikke et asylintervju. Formålet er å finne ut hvilket land som har ansvaret og gi deg mulighet til å si hvorfor du ikke bør sendes. Du kan få se et skriftlig sammendrag og be om å få rettet feil.

UDI bruker omtrent fire måneder på å avgjøre hvilket land som skal behandle søknaden. Kontakten mellom landene tar vanligvis halvannen til tre måneder. Mens du venter, bor du som regel i et transittmottak, og du kan ikke få midlertidig arbeidstillatelse.

Fortell tidlig om familie i andre land, tidligere opphold og hvilke land du har reist gjennom. Legg fram dokumenter som bekrefter slektskap, for eksempel fødselsattester eller meldinger og bilder som viser kontakt. Mangler du bevis, kan du bli bedt om å ta en DNA-test.

Når du likevel ikke sendes

Paragraf 32 har to sikkerhetsventiler. Etter tredje ledd kan søknaden ikke nektes realitetsbehandlet hvis § 73 er til hinder for det, altså hvis du ved overføring vil risikere forfølgelse, tortur eller umenneskelig behandling, eller å bli sendt videre til det. Etter annet ledd skal Norge behandle søknaden når du har en tilknytning til Norge som gjør at Norge er nærmest til å gjøre det.

Får du et vedtak om overføring, kan du klage. Etter § 90c kan vedtaket ikke settes i verk før UNE har tatt stilling, dersom du har bedt om utsatt iverksetting. Du har rett til gratis juridisk hjelp til klagen, se § 92.

Når det andre landet har sagt ja, skal overføringen skje innen seks måneder. Fristen kan forlenges til ett år hvis du sitter i fengsel, og til tre år hvis du forsvinner eller ikke samarbeider.

Kort oppsummert

• Dublin-forordningen for asyl er erstattet av AMMR fra 12. juni 2026, men hovedideen er den samme.
• Bare ett land i samarbeidet skal behandle søknaden din.
• Familie går foran visum, utdanning og ulovlig innreise i rekkefølgen.
• UDI vurderer ikke beskyttelsesbehovet i en AMMR-sak, bare hvilket land som har ansvaret.
• Du sendes ikke hvis overføringen bryter vernet mot umenneskelig behandling, eller hvis tilknytningen til Norge er sterkest.