Kan barnevernet sørge for behandling når foreldrene ikke gjør det?
Ja. Har et barn en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og foreldrene ikke sørger for undersøkelse eller behandling, kan barneverns- og helsenemnda vedta at barnet skal undersøkes eller behandles. Barnevernstjenesten hjelper da til med å få barnet til lege eller sykehus. Det er nemnda som bestemmer, ikke barnevernstjenesten alene. I akutte situasjoner har helsepersonell egne plikter til å gi øyeblikkelig hjelp.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Barnevernet og medisinsk behandling av barn: regelen
Regelen står i barnevernsloven § 3-7. Den gjelder når det er grunn til å tro at barnet har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til undersøkelse eller behandling.
Da kan barneverns- og helsenemnda (nemnda) vedta to ting:
- at barnet med bistand fra barnevernstjenesten skal undersøkes av lege, eller bringes til sykehus for å bli undersøkt
- at barnet skal behandles på sykehus eller hjemme etter anvisning fra lege
Loven sier «grunn til å tro». Barnevernet trenger altså ikke å vite sikkert hva barnet feiler. Det er nettopp det undersøkelsen skal finne ut.
Hva som regnes som alvorlig nok
Regelen er ment for alvorlige tilfeller. Et barn som har vondt i øret og ikke får antibiotika, faller som regel utenfor. Det samme gjelder uenighet om vanlige vaksiner eller om hvilken lege familien skal bruke.
Typiske eksempler er et barn med en infeksjon som kan bli livstruende, et brudd eller en brannskade som ikke blir behandlet, eller en kronisk sykdom som diabetes der foreldrene slutter å følge opp behandlingen. Det som teller mest, er hvor alvorlig sykdommen er og hva som kan skje om barnet ikke får hjelp.
Hvem som bestemmer
Det er bare nemnda som kan treffe vedtak etter § 3-7. Barnevernstjenesten må sende en begjæring, og foreldrene får uttale seg.
Det finnes en egen, mer begrenset regel for undersøkelsessaker. Er det mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, kan lederen av barnevernstjenesten selv vedta at barnet skal bringes til sykehus eller et annet sted for en kortvarig medisinsk undersøkelse (§ 2-2 femte ledd). Den regelen gjelder undersøkelse for å avdekke overgrep, ikke behandling av sykdom.
Når det haster, og når én forelder sier ja
En nemndsbehandling tar tid. Er barnet akutt sykt, er det helsetjenesten som må handle først. Etter helsepersonelloven § 7 skal helsepersonell straks gi den hjelpen de kan når hjelpen er påtrengende nødvendig.
Mange saker løses også uten nemnda fordi det holder at én forelder samtykker. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 er det nok at én av foreldrene samtykker til helsehjelp som kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Begge foreldrene skal så langt som mulig få si sin mening først.
Er barnet fylt 16 år, kan barnet som hovedregel samtykke til helsehjelp selv (§ 4-3). Da er det ungdommen, ikke foreldrene, som bestemmer, og § 3-7 blir sjelden aktuell.
Noor og lungebetennelsen
Noor er seks år. Hun har hatt høy feber i fem dager og puster tungt. Legevakten mistenker lungebetennelse og vil at hun skal til sykehus for røntgen og blodprøver. Foreldrene Tariq og Lina tar henne med hjem. De vil heller prøve naturmidler.
Legen sender bekymringsmelding samme kveld. Barnevernstjenesten kontakter foreldrene dagen etter. Lina er usikker og sier at hun egentlig vil følge legens råd. Siden det holder at én forelder samtykker til nødvendig helsehjelp, kan sykehuset da undersøke Noor på Linas samtykke.
Hadde begge foreldrene holdt fast ved sitt nei, kunne barnevernstjenesten ha bedt nemnda om vedtak etter § 3-7. Var tilstanden blitt akutt, ville helsepersonell gitt øyeblikkelig hjelp uansett.
Hvordan saken går for nemnda
Begjæringen fra barnevernstjenesten skal beskrive hva barnet feiler eller kan feile, hva legen anbefaler, og hva foreldrene har sagt nei til. Ofte legger barnevernstjenesten ved en uttalelse fra lege eller sykehus.
Foreldrene får se begjæringen og kan svare. Mange har gode grunner til å være skeptiske, for eksempel dårlige erfaringer med en tidligere behandling eller frykt for bivirkninger. Det er lov å si det, og det er lov å be om en annen lege eller en ny vurdering. Nemnda skal vurdere hva som er best for barnet, ikke om foreldrene er «vanskelige».
Barnets mening skal også høres, i samsvar med alder og modenhet (§ 1-4).
Når problemet ikke stopper med én behandling
§ 3-7 er et tiltak for en konkret sykdom eller skade. Det endrer ikke på at foreldrene ellers har omsorgen.
Hvis foreldrene over tid ikke sørger for at et sykt barn får behandlingen det trenger, kan det bli spørsmål om omsorgsovertakelse. Et av grunnlagene i § 5-1 er at foreldrene ikke sørger for at et barn som er sykt, har nedsatt funksjonsevne eller er spesielt hjelpetrengende, får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring. Det krever likevel at mindre inngripende tiltak ikke strekker til. Vedtak etter § 3-7 er et slikt mindre inngripende tiltak.
Er dere uenige i nemndas vedtak, kan dere bringe det inn for tingretten. Fristen er én måned fra dere fikk melding om vedtaket.
Kort oppsummert
- Barnevernet kan sørge for medisinsk behandling av barn gjennom et vedtak fra nemnda etter barnevernsloven § 3-7.
- Vilkåret er grunn til å tro at barnet har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade som foreldrene ikke får undersøkt eller behandlet.
- Ved mistanke om mishandling kan barnevernstjenestens leder selv vedta en kortvarig medisinsk undersøkelse.
- Er én forelder enig, eller er barnet over 16 år, kan helsehjelpen ofte gis uten vedtak fra nemnda.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.