Kan barnevernet kreve at vi snakker norsk under samværet?
Et krav om å snakke norsk under samvær kan stilles, men det må være begrunnet og ikke gå lenger enn nødvendig. Nemnda kan sette vilkår for samværet, og barnevernstjenesten bestemmer mye av gjennomføringen i samværsplanen. Samtidig sier barnevernsloven at barnevernet skal ta hensyn til barnets språklige og kulturelle bakgrunn i alle faser av saken. Ofte kan en tolk eller en tilsynsfører som kan språket, løse det samme behovet uten et forbud mot morsmålet.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hvorfor barnevernet ber om at dere snakker norsk under samvær
Den vanligste grunnen er tilsyn. Har nemnda (barneverns- og helsenemnda) bestemt at samværet skal skje med tilsyn, må tilsynsføreren forstå hva som blir sagt for å kunne gjøre jobben sin. Forstår ikke tilsynsføreren språket, kan det ikke sjekkes om forelderen for eksempel snakker om saken, presser barnet eller lover at barnet snart skal hjem.
Barnet kan også selv ha et ønske. Noen barn som har bodd lenge i Norge, foretrekker norsk. Andre vil helst snakke morsmålet med mamma eller pappa. Barnet har rett til å si sin mening, jf. § 1-4, og meningen skal vektlegges etter alder og modenhet.
Andre grunner kan være at det har vært trusler om å ta barnet ut av landet, at barnet har bodd lenge i fosterhjemmet og ikke lenger forstår morsmålet godt, eller at barnet har fortalt at det blir utrygt av det som blir sagt.
Hvem som kan bestemme et språkkrav
Barnevernsloven § 7-2 gir nemnda adgang til å sette vilkår for samværet, også at det skal være tilsyn. Et vilkår om hvilket språk som skal brukes, er et mulig vilkår. Står det i vedtaket, er det bindende.
Står det ikke i vedtaket, er det barnevernstjenesten som bestemmer hvordan samværet gjennomføres, i planen etter § 7-6. Barnevernstjenesten kan legge praktiske rammer, men den må holde seg innenfor vedtaket og ta hensyn til barnets behov. Et krav som gjør samværet så kunstig at det mister sin verdi, kan i realiteten være en begrensning nemnda ikke har vedtatt.
Har nemnda ikke bestemt at det skal være tilsyn, er grunnlaget for et språkkrav som regel svakere. Da er det ingen som skal følge samtalen underveis, og behovet for at en tilsynsfører forstår det som blir sagt, faller bort.
Barnets språk og bakgrunn skal ivaretas
Paragraf 1-8 sier at barnevernet skal ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken. Samiske barns særskilte rettigheter skal ivaretas.
Morsmålet er ofte det språket barnet og forelderen har det nærmeste forholdet på. Når nemnda fastsetter samvær, skal den vektlegge barnets og foreldrenes mulighet til å holde ved like og styrke båndene mellom seg. Et forbud mot å bruke det felles språket kan svekke nettopp disse båndene.
Språket har også betydning på lengre sikt. Skal barnet en dag flytte hjem igjen, må det kunne snakke med forelderen og resten av familien. Mister barnet morsmålet mens det bor i fosterhjem, kan det bli vanskeligere å holde kontakt med besteforeldre, søsken og slekt, både i Norge og i utlandet.
I tillegg skal barnevernets tiltak ikke være mer inngripende enn nødvendig, jf. § 1-5. Det taler for å velge den løsningen som ivaretar barnets sikkerhet med minst mulig inngrep i kontakten mellom dere.
Tolk eller tilsynsfører som kan språket
Er grunnen at tilsynsføreren må forstå, kan behovet ofte løses på andre måter:
- En tilsynsfører som snakker språket deres.
- En tolk som er med på samværet.
- En ordning der dere snakker morsmålet, men norsk om temaer som saken, fosterhjemmet eller planer for framtiden.
Du kan be barnevernstjenesten vurdere slike løsninger. Bruk av tolk er ikke uvanlig i barnevernssaker, og det er barnevernstjenesten som organiserer tilsynet. Be om svar skriftlig, med begrunnelse.
Piotr og Kacper
Piotr har samvær med sønnen Kacper på fem år åtte ganger i året, med tilsyn. Hjemme snakket de polsk. Kacper har bodd i et norsktalende fosterhjem i ett år.
Barnevernstjenesten skrev i samværsplanen at samværene skulle foregå på norsk, fordi tilsynsføreren ikke forsto polsk. Piotr snakker lite norsk, og referatene fra de to første samværene beskrev en stille stemning der han sa lite.
Piotr ba barnevernstjenesten om tolk og viste til § 1-8. Barnevernstjenesten fant en polsktalende tilsynsfører til fire av samværene og tolk på de fire andre. Kacper og Piotr snakket polsk igjen. Fostermor fortalte senere at Kacper hadde begynt å si polske ord hjemme, og barnevernstjenesten la inn polskspråklige bøker i fosterhjemmet.
Hvis du er uenig i språkkravet
Står kravet i nemndas vedtak, kan du bringe vedtaket inn for tingretten innen én måned etter at du fikk melding om det, jf. § 14-25. Senere kan du be nemnda om ny vurdering av samværet etter 18 måneder, eller tidligere hvis det har skjedd vesentlige endringer.
Står kravet bare i samværsplanen, kan du ikke klage på planen som enkeltvedtak. Du kan likevel be om begrunnelse, foreslå tolk og klage til statsforvalteren som tilsynsmyndighet hvis du mener barnevernstjenesten ikke følger § 1-8.
Kort oppsummert
- Et krav om å snakke norsk under samvær kan stilles av nemnda som vilkår, eller som en praktisk ramme i samværsplanen.
- Kravet må være begrunnet, typisk i at tilsynsføreren må forstå hva som blir sagt.
- Barnevernet skal ta hensyn til barnets språklige og kulturelle bakgrunn, jf. § 1-8.
- Tolk eller en tilsynsfører som kan språket, er ofte en mindre inngripende løsning.
- Står kravet i nemndas vedtak, kan det bringes inn for tingretten innen én måned.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.