Tokulturell barnefordeling – kan retten vektlegge språk og religion?
Nei, retten kan ikke sette barnefordeling kultur religion opp som egne, selvstendige kriterier løsrevet fra resten av saken. Barnets beste er det ene overordnede hensynet i norsk barnefordelingsrett, og kulturell, språklig eller religiøs bakgrunn er høyst noe retten kan legge vekt på som ett av flere momenter i en helhetsvurdering. Ingen av foreldrene kan kreve at retten skal gi denne bakgrunnen særlig vekt bare fordi den er viktig for dem selv. Njål opplevde dette da han og barnets mor, som kom fra et annet land og hadde en annen tro, sto steilt mot hverandre om hvordan barnet skulle vokse opp.
Barnets beste er det eneste virkelig overordnede hensynet
Njål mente barnet burde vokse opp med norske tradisjoner og norsk som hovedspråk hjemme, mens moren ønsket at barnet skulle læres opp i sitt eget morsmål og sin religion fra tidlig alder. Begge argumenterte med at deres løsning var best for barnet. Retten stiller derimot ikke spørsmålet om hvilken kultur som er «riktigst». Den stiller spørsmålet om hva som gir barnet den beste og mest stabile oppveksten, sett fra barnets eget ståsted, ikke fra foreldrenes ønsker om identitet og tilhørighet.
Det betyr at en forelder ikke vinner frem bare ved å vise til at «barnet bør vokse opp i sin kultur» eller «barnet bør bli norsk». Begge påstander må underbygges med noe konkret om hvordan akkurat dette barnet har det og trenger å ha det videre.
Njål erfarte at retten var lite mottakelig for generelle argumenter om hvilken oppvekst som var «riktigst» i teorien. Det som fikk gjennomslag, var konkrete beskrivelser av hverdagen: hvem som fulgte opp lekser, hvem som var til stede ved sykdom, og hvordan barnet selv fungerte i barnehagen og senere på skolen. Kultur og religion kom inn som bakteppe, ikke som hovedsak.
Språk og religion kan telle med, men aldri alene
Har barnet allerede utviklet et sterkt forhold til ett språk, ett trossamfunn eller en bestemt kulturell praksis, kan dette være relevant i vurderingen av hvor barnet bør bo og hvor mye samvær som gir best kontinuitet. Det samme gjelder dersom en forelder aktivt har motarbeidet barnets kontakt med sin egen bakgrunn, noe som i noen saker har blitt vurdert som negativt for barnets identitetsutvikling.
Det retten ikke gjør, er å bruke kultur eller religion som en fasit i seg selv. To foreldre med lik omsorgsevne blir ikke vurdert ulikt bare fordi den ene representerer en kultur retten anser som «tryggere» eller «mer kjent». Det finnes ingen presumsjon for at norsk kultur eller en bestemt religion i seg selv gir et bedre utgangspunkt for barnet. Retten spør heller ikke om hvilken tro som er den «sanne», noe som rett og slett ligger utenfor det en domstol skal mene noe om.
Hva sakkyndige faktisk ser etter i tokulturelle saker
En sakkyndig psykolog som oppnevnes i en slik sak, kartlegger som regel barnets tilknytning til begge foreldre, barnets egne opplevelser av hverdagen hos hver av dem, og hvordan hver forelder faktisk håndterer forskjellene mellom dem i praksis. Klarer foreldrene å samarbeide om barnets to kulturer, eller bruker de dem som våpen mot hverandre? Det siste veier tungt i negativ retning for den forelderen som gjør det, uavhengig av hvilken kultur eller religion vedkommende representerer.
Njål og barnets mor endte med å bruke en sakkyndig som blant annet undersøkte om barnet selv, som var ni år, opplevde forvirring eller trygghet i møte med de to ulike verdenene hjemme hos hver av foreldrene. Konklusjonen handlet mindre om hvem sin kultur som «vant», og mer om hvem av foreldrene som klarte å gi barnet ro rundt at det fikk ha begge deler.
Når barnets egen stemme veier tyngre enn foreldrenes ønsker
Er barnet gammelt nok til å uttrykke egne synspunkter, skal disse høres og tillegges vekt etter barnelova § 31, og fra barnet er tolv år skal det legges stor vekt på hva barnet selv mener. Et barn som selv gir uttrykk for at det ene språket eller den ene religionen betyr mye, kan dermed påvirke utfallet direkte, uavhengig av hva foreldrene hver for seg ønsker. Dette er trolig den klareste kanalen kultur og religion har inn i en vurdering av fast bosted etter barnelova § 36: ikke som foreldrenes rettighet, men som en del av det barnet selv formidler om egne behov.
Er dere fortsatt uenige etter at en sakkyndig har uttalt seg, ender saken som regel i retten, der barnets beste igjen er den overordnede målestokken dommeren legger til grunn. Njål og barnets mor endte til slutt med en avtale om delt bosted, der begge kulturer og begge språk fikk plass i hverdagen, uten at noen av dem opplevde å ha «tapt» saken.
Kort oppsummert
- Barnets beste er det overordnede hensynet. Verken kultur eller religion er et eget, selvstendig kriterium.
- Språklig og religiøs tilknytning kan telle med i helhetsvurderingen, men aldri alene og aldri automatisk.
- En forelder som motarbeider barnets kontakt med sin egen bakgrunn, kan bli vurdert negativt for det.
- Sakkyndige ser særlig på om foreldrene samarbeider om barnets to kulturer eller bruker dem mot hverandre.
- Fra barnet er tolv år skal det legges stor vekt på hva barnet selv mener om egen identitet og oppvekst.