Kort svar: Ja – fra barnet fyller 18 år gir barnelova § 6 a en selvstendig rett til å skaffe seg kunnskap om hvem som er den biologiske faren. Retten eksisterer uavhengig av om det juridiske farskapet endres. Barnet kan kreve at NAV pålegger mulig far DNA-analyse.

Lovgrunnlaget: § 6 a

Barnelova § 6 a (tilføyd 2014) lyder:

«Barnet har frå det fyller 18 år rett til å skaffe seg kunnskap om kven som er den biologiske faren, jf. andre stykket, utan at dette endrar farskapen.»

To elementer er sentrale: 1. Retten er aldersavgrenset – den gjelder fra 18 år 2. Kunnskap om biologisk far endrer ikke det juridiske farskapet – det er en ren informasjonsrett

Hva kan barnet konkret kreve?

§ 6 a andre ledd: barnet kan kreve at Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) gir pålegg om å levere DNA-analyse til den eller de menn som mistenkes for å være biologisk far. Barnet har rett til å få vite resultatet av analysene.

Dersom en mann nekter å gi DNA-prøve etter pålegg fra NAV, kan retten vedta at han skal hentes av politiet for prøvetaking (§ 24 tredje ledd). Mekanismen er altså den samme som i vanlige farskapssaker.

Hva endres ikke?

Retten etter § 6 a er en ren kunnskapsrett. Vet barnet biologisk hvem faren er, endres ikke: - Det juridiske farskapet (den som er registrert som far, forblir far) - Arverettslig stilling (barnet arver fortsatt juridisk far, ikke biologisk far) - Bidragsplikt (påhviler juridisk far) - Samværsrett (juridisk far)

Vil barnet endre farskapet, må dette skje via § 6 (endringssak for domstolen) eller § 7 (ny erklæring). Det er en separat prosess fra § 6 a-retten.

Hvem vet om muligheten?

I praksis er § 6 a lite kjent. Mange voksne barn som lurer på sitt biologiske opphav, vet ikke at de kan be NAV om å sette i gang DNA-prosessen. Det krever ikke at saken er rettslig behandlet tidligere – § 6 a er en selvstendig rett for 18-åringen.

Eksempel: voksen datter benytter § 6 a

Silje er 22 år. Hennes juridiske far er Erik, som ble registrert som far etter ekteskapspresumsjonen (§ 3). Silje vet imidlertid at moren hadde et forhold til en annen mann rundt konsepsjonstidspunktet, og hun lurer på om hun er biologisk datter av ham. Silje henvender seg til NAV (Arbeids- og velferdsdirektoratet) og ber om at den aktuelle mannen pålegges DNA-prøve etter § 6 a. Mannen godtar prøven. DNA-analyse viser at han er Siljes biologiske far. Silje får denne informasjonen. Erik er fortsatt Siljes juridiske far. Silje bestemmer seg for ikke å reise endringssak.

Eksempel: mannen nekter DNA-prøve

Same situasjon, men den aktuelle mannen nekter å avgi prøve. NAV gir pålegg. Han nekter fortsatt. Retten kan i kjennelse vedta at han gripes av politiet og føres til lege for prøvetaking (§ 24 tredje ledd). Dette er altså en reell konsekvens – ikke bare en tom trussel.

Sædgiverens særstilling

§ 9 siste ledd setter en grense: «Sædgivaren kan ikkje dømast til far.» En anonym sædgiver i en godkjent prosess kan altså ikke gjøres til juridisk far. § 6 a gir retten til kunnskap – men ikke nødvendigvis til å møte den biologiske faren eller opprette rettslig relasjon til ham.

Den vanligste misforståelsen

Mange tror at DNA-test automatisk endrer farskapet dersom resultatet viser en annen biologisk far. Det er feil. DNA-resultatet fra en § 6 a-prosess gir barnet kunnskap – det kreves en separat rettslig prosess (§ 6) for at farskapet faktisk endres, og barnet må da aktivt ta det skrittet.

Hva gjør du nå?

  • Er du 18 år eller eldre og lurer på hvem din biologiske far er: kontakt Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) direkte
  • Prosessen er gratis for barnet – staten dekker kostnadene i farskapssaker (§ 29)
  • Vil du også endre det juridiske farskapet etter å ha fått DNA-resultatet: les om § 6 (endringssak for domstolen)

Artikkelen er basert på barnelova § 6 a (LOV-1981-04-08-7), tilføyd med lov 21. juni 2013, sist endret 25. april 2025 (ikr. 1. januar 2026).