Kan avisen skrive om meg uten å spørre først?
Ja, en avis kan som hovedregel skrive om deg uten å spørre først. Ytringsfriheten gir ingen plikt til å innhente samtykke. Pressens egne etiske regler (Vær Varsom-plakaten) sier likevel at den som får alvorlige beskyldninger mot seg, bør få uttale seg samtidig. Går avisen over streken, kan du klage til Pressens Faglige Utvalg, og i verste fall kreve erstatning.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hvorfor avisen ikke trenger samtykke
Grunnloven § 100 sier at ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt opplysninger, ideer og budskap, med mindre det lar seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse. Begrunnelsen er sannhetssøken, demokrati og at folk skal kunne danne seg sine egne meninger. Å kreve samtykke fra den man skriver om, ville gjort det umulig å granske makt, og det finnes ingen slik regel i norsk rett.
Det gjelder også deg som privatperson. Hvis du er nevnt i en sak om en trafikkulykke, en rettssak eller en strid i borettslaget, kan avisen skrive det uten å ringe deg først. Spørsmålet er heller om det avisen skriver, er sant, og om det er riktig å ta det med.
Pressens egne spilleregler
Norsk presse har skrevet sine egne etiske regler, Vær Varsom-plakaten. De er ikke lov. Redaktørene har vedtatt dem selv, og brudd gir ikke bot eller erstatning av seg selv. Reglene sier blant annet at pressen skal være varsom med å omtale privatlivets fred, og at den som blir utsatt for sterke beskyldninger, bør få mulighet til samtidig imøtegåelse, altså å svare i samme sak.
Den siste regelen er det mange kjenner til. Den betyr ikke at avisen må ringe deg før noe trykkes, men at den bør gjøre et reelt forsøk på å få din side når den skriver noe alvorlig om deg. Har journalisten ikke fått tak i deg, er det vanlig å skrive at man har forsøkt.
Klager på brudd på reglene behandles av Pressens Faglige Utvalg (PFU), som er pressens eget klageorgan. Det kan konstatere brudd, og avisen skal da trykke avgjørelsen. Det gir ikke penger.
Når avisen går for langt etter loven
Selv om det ikke trengs samtykke, finnes det grenser i loven.
Den første gjelder usanne påstander som krenker ryktet ditt. Ærekrenkelse er ikke lenger en egen straffbar handling, men den som er krenket, kan kreve oppreisning (en sum for skaden på ære og rykte) etter skadeserstatningsloven § 3-6 a. Vurderingen er der ytringsfriheten veies mot ditt vern. Sanne opplysninger gir i praksis et sterkt forsvar for avisen, og du kan lese mer om det i artikkelen om sannhetsbevis og bevisbyrde.
Den andre gjelder privatlivets fred. Straffeloven § 267 straffer den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, med bot eller fengsel inntil ett år. Bestemmelsen gjelder opplysninger som hører til det private, for eksempel sykdom eller familieforhold, og ikke det som er av reell samfunnsinteresse. Straffen kan falle bort dersom meddelelsen ble fremkalt av den fornærmede selv ved utilbørlig atferd.
Den tredje gjelder personopplysninger. Personopplysningsloven § 3 sier at personvernreglene bare gjelder for journalistisk behandling så langt det er forenlig med retten til ytring. Det betyr at du i liten grad kan bruke personvernreglene til å stoppe en nyhetssak, men at pressens egne etiske regler om vern av privatliv fortsatt gjelder.
Hva har allmenn interesse?
Spørsmålet som veier tyngst er ofte om saken har allmenn interesse. En kommunal beslutning, en rettssak, en ulykke og en bedrift som tjener penger på noe tvilsomt, kan alle være det. En skilsmisse, en diagnose eller en tidligere dom for noe lite alvorlig er mye vanskeligere å forsvare.
Jo mer offentlig rolle du har, desto mer må du tåle. En lokalpolitiker må tåle mer enn en nabo som tilfeldig var vitne til noe. Barn og andre i en sårbar situasjon skal vernes ekstra. Samme sak kan også omtales på ulike måter: at avisen skriver om hendelsen, er ikke det samme som at den skriver ditt navn og gate.
Leila og saken fra borettslaget
Leila Haddad er styreleder i et borettslag med 48 leiligheter. En lokalavis skriver at styret skal ha latt 380 000 kroner av felleskassen gå til en entreprenør uten anbud, og nevner henne ved navn. Journalisten har ikke ringt henne.
Avisen trengte ikke spørre om lov. Saken gjelder bruk av felles penger, og Leila har tatt på seg en rolle med ansvar. Men beskyldningen er alvorlig, og da bør hun ha fått anledning til å svare i samme sak. Hun ber om å få sin side på trykk, og sender samtidig en klage til PFU fordi hun ikke ble kontaktet.
Viser det seg at tallet og påstanden var feil, kan hun kreve at avisen retter det. Hvis de ikke vil det, er veien videre å vurdere et krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-6 a. Var påstanden sann, har hun ikke noe krav, selv om hun misliker at navnet kom med.
Dette kan du gjøre hvis du er omtalt
Svar skriftlig til journalisten eller redaktøren og be om at feil rettes. Be om å få en egen kommentar eller et tilsvar på trykk. Redaktøren avgjør, men en saklig henvendelse blir ofte tatt på alvor.
Ta vare på skjermbilder og dato for utgivelsen før noe endres. Er saken helt klart usann eller krenker privatlivet ditt, kan du klage til PFU eller gå videre med erstatningskrav. Skriv ned hvilke setninger du mener er feil, og hva som er riktig.
Kort oppsummert
- En avis kan som hovedregel skrive om deg uten å spørre først, jf. Grunnloven § 100.
- Vær Varsom-plakaten er pressens egne regler og ikke lov, men gir deg støtte til å be om samtidig imøtegåelse ved sterke beskyldninger.
- Usanne, krenkende påstander kan gi krav på oppreisning, og krenkelse av privatlivets fred kan være straffbart etter straffeloven § 267.
- Du kan klage til Pressens Faglige Utvalg gratis, og be avisen rette feil.
- Om avisen kan skrive uten å spørre, kommer an på om saken har allmenn interesse og om opplysningene er sanne.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.