Ærekrenkelse er ikke lenger straffbart – hva gjør du mot løgnene?

Hvorfor ærekrenkelse forsvant som eget straffebud

Den gamle straffeloven fra 1902 hadde et eget kapittel om ærekrenkelser, med bestemmelser om injurier og adgang til sannhetsbevis for den som ble anklaget for å ha kommet med beskyldningene. Da dagens straffelov, vedtatt i 2005, trådte i kraft 1. oktober 2015, ble disse bestemmelsene ikke videreført som et eget straffebud. Et forslag om en snevrere strafferettslig bestemmelse, begrenset til bare de groveste tilfellene, ble faktisk vurdert i forarbeidene til loven, men det ble aldri vedtatt. Resultatet er at det strafferettslige vernet mot rene ærekrenkelser i dag er svært begrenset og indirekte: i særlig grove eller beslektede tilfeller kan forhold i stedet rammes av bestemmelser om privatlivets fred eller hensynsløs atferd, men det finnes ikke lenger noe eget straffebud som direkte retter seg mot injurier eller ærekrenkelser som sådan. Mange blir overrasket over dette, ettersom det fortsatt er vanlig å høre snakk om å «anmelde noen for injurier», som om det fortsatt var en aktuell strafferettslig kategori på lik linje med tyveri eller vold. Politiet vil normalt henlegge en anmeldelse som utelukkende går ut på en ærekrenkende beskyldning uten andre straffbare elementer, nettopp fordi det ikke lenger finnes noe straffebud å bygge en siktelse på.

Skadeserstatningsloven § 3-6 a er hovedveien i dag

Den sentrale bestemmelsen for deg som er utsatt for ærekrenkende beskyldninger, er skadeserstatningsloven § 3-6 a. Den fastsetter at den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte oppreisning, med mindre ytringen anses berettiget etter en avveining mot ytringsfriheten. Bestemmelsen stiller altså tre hovedvilkår som alle må være oppfylt: det må foreligge en ytring som er egnet til å krenke, den som ytret seg må ha opptrådt uaktsomt eller forsettlig, og ytringen må ikke fremstå som berettiget etter en interesseavveining mot ytringsfriheten. Er alle tre vilkårene oppfylt, har du et krav på oppreisning, uavhengig av at det ikke lenger finnes et straffebud som gjør selve beskyldningen til en kriminell handling i seg selv.

Faktapåstand eller meningsytring avgjør mye

En sentral del av rettsstridsvurderingen er å skille mellom faktapåstander, som i prinsippet kan sannhetsbevises, og meningsytringer eller verdivurderinger, som har et sterkere vern etter ytringsfriheten. Å bli kalt en "underslager" er en konkret faktapåstand om at du har begått en straffbar handling, og er noe helt annet enn å bli kalt "vanskelig å samarbeide med", som er en subjektiv vurdering. Sentrale momenter i vurderingen er hvor stor allmenn interesse det er i temaet, hvor alvorlig beskyldningen faktisk er, hvor godt faktisk grunnlag den som ytret seg hadde for påstanden, hvilken aktsomhetsgrad som kan legges til grunn, og hvem beskyldningen retter seg mot, ettersom offentlige personer og roller normalt må tåle mer enn rene privatpersoner. Den som har bygget aktsomt på et forsvarlig og fyllestgjørende faktisk grunnlag, og ikke uttaler seg mot bedre vitende, vil normalt være vernet selv om påstanden senere skulle vise seg å være uriktig. Kan den som ytret seg derimot bevise at en fremsatt faktapåstand faktisk var sann, vil vedkommende som hovedregel ikke være ansvarlig i det hele tatt.

Fristen for å kreve oppreisning, og hva et søksmål innebærer

Krav om oppreisning etter § 3-6 a følger den alminnelige foreldelsesfristen på 3 år etter foreldelsesloven. Fristen kan avbrytes ved at den som fremsatte ytringen erkjenner forpliktelsen, eller ved at du selv reiser søksmål, og en ny 3-årsfrist løper da fra avbrytelsen. Fristen løper normalt fra ytringen ble fremsatt eller publisert, men dette bør vurderes konkret i den enkelte saken, særlig dersom beskyldningen har blitt gjentatt eller spredd videre over tid, ettersom hver ny spredning i prinsippet kan ha betydning for når klokken faktisk begynte å tikke. Går saken videre til et søksmål, ender den i praksis ofte direkte for tingretten, blant annet fordi kravene ofte er betydelige og sakene kompliserte å vurdere bevismessig. Hovedregelen om sakskostnader følger tvisteloven § 20-2: vinner du saken, har du krav på å få dekket nødvendige sakskostnader av motparten, med visse unntak og modifikasjoner ved delvis vinning eller andre særlige grunner. Det er verdt å være klar over at en rettssak koster tid og penger uavhengig av utfallet, og at risikoen for sakskostnader også løper motsatt vei dersom du selv ikke får medhold, noe som gjør det klokt å vurdere bevissituasjonen nøye før du går til det skrittet.

Fremgangsmåten når du vil gjøre noe med løgnene

Står du i en situasjon som Willys, er den vanlige fremgangsmåten å først rapportere innlegget til plattformen det er publisert på, deretter rette et konkret krav mot den som har fremsatt beskyldningen, gjerne gjennom et advokatbrev som ber om sletting og eventuelt oppreisning. I hastetilfeller, der spredningen skjer raskt og skaden vanskelig kan gjøres om igjen i etterkant, kan du vurdere en midlertidig forføyning etter tvisteloven kapittel 34, som krever at kravet ditt er sannsynliggjort og at det foreligger en sikringsgrunn. I reelt hastende saker kan retten beslutte dette uten forhåndsvarsel til motparten, men terskelen for å stanse en publisering før den i det hele tatt har skjedd, er svært høy av hensyn til ytrings- og pressefriheten, og innvilges bare unntaksvis. Gratis veiledningstjenester som Slettmeg.no kan hjelpe deg med de praktiske stegene, men de er en veiledningstjeneste uten egen sanksjonsmakt, ikke en myndighet som kan pålegge noen å slette noe. Vil du lese mer om hvordan et konkret krav om oppreisning etter en slik sak faktisk fungerer i praksis, kan du se nærmere på oppreisning etter ærekrenkelse.

Andre situasjoner der det samme mønsteret går igjen

Det samme grunnmønsteret, med en rettsstridsvurdering fremfor et straffebud, går igjen i flere beslektede situasjoner. Blir du hengt ut med en konkret beskyldning i en lokal Facebook-gruppe, som når noen kaller deg svindler uten dekning, er det nøyaktig den samme § 3-6 a-vurderingen som kommer til anvendelse. Deles i tillegg bilder eller video av deg uten samtykke som en del av uthengingen, kommer det ofte som et eget spor ved siden av selve æreskrenkelsen, se mer om erstatning ved deling av bilder uten samtykke for hvordan de to sporene kan henge sammen i praksis. Willy endte opp med å sende et advokatbrev til den tidligere forretningspartneren med krav om sletting av innleggene og en beklagelse, noe som løste saken uten at den noen gang måtte bringes inn for tingretten.

Kort oppsummert

• Ærekrenkelse er ikke lenger et eget straffebud i Norge, etter at straffeloven av 2005 trådte i kraft i 2015.
• Hovedveien i dag er sivilrettslig, gjennom skadeserstatningsloven § 3-6 a om oppreisning for ærekrenkende ytringer.
• Vilkårene er en ytring egnet til å krenke, uaktsomhet eller forsett, og at ytringen ikke er berettiget etter en avveining mot ytringsfriheten.
• Faktapåstander som viser seg sanne, eller ytringer bygget aktsomt på et forsvarlig grunnlag, er som hovedregel ikke ansvarsbetingende.
• Fremgangsmåten er normalt å rapportere til plattformen, rette krav mot forfatteren, og eventuelt vurdere midlertidig forføyning i hastesaker.