Arv til ufødt barn: kan et barn som ikke er født ennå arve?

Zahra sin situasjon: å vente med å skifte mens man venter barn

Zahra sin mann døde i en arbeidsulykke mens hun var gravid med deres andre barn. De hadde fra før en sønn på fire år. Da bostyreren skulle sette opp hvem som var arvinger etter faren, meldte spørsmålet seg umiddelbart: skulle det ufødte barnet regnes som arving allerede nå, eller måtte man vente til fødselen for å vite om det i det hele tatt ble en arving?

Svaret loven gir, er at det ufødte barnet regnes med fra unnfangelsestidspunktet, forutsatt at fødselen faktisk finner sted og barnet er levende ved fødselen. Zahra sin familie måtte derfor sette av en arvelodd til barnet før det i det hele tatt var født, og resten av boet kunne ikke gjøres endelig opp før fødselen hadde funnet sted.

Hvorfor loven venter med å avgjøre alt

Prinsippet henger sammen med et grunnleggende trekk ved arveretten: den som skal arve, må i utgangspunktet leve på det tidspunktet arven faller. Et ufødt barn lever ikke ennå i juridisk forstand, men lovgiver har likevel valgt å beskytte barnets forventede arverett, nettopp fordi det ville vært urimelig om tidspunktet for fødselen alene skulle avgjøre om barnet fikk arve etter sin egen far eller mor. Løsningen er derfor at retten til arv anses å foreligge fra unnfangelsen, men den blir endelig først når barnet fødes levende.

Dør barnet før eller under fødselen, faller arveretten bort som om barnet aldri hadde vært arving, og andelen som var satt av, fordeles på nytt mellom de øvrige arvingene. Det er altså fødselen som utløser den endelige retten, ikke selve unnfangelsen alene.

Regelen er gammel og bygger på et prinsipp som går igjen i flere deler av privatretten, ikke bare i arveretten. Tanken er at et barn ikke skal komme dårligere ut bare fordi det ble født noen uker eller måneder etter at faren eller moren døde, sammenlignet med et søsken som tilfeldigvis rakk å bli født før dødsfallet. Uten regelen ville tidspunktet for fødselen i seg selv kunne avgjøre om et barn fikk arve overhodet, noe lovgiver har ansett som urimelig.

Hvordan andelen sikres i praksis

I ventetiden må boet håndtere den ufødte arvingens andel forsiktig. En vanlig løsning er at bostyreren eller de øvrige arvingene setter av et beløp tilsvarende det barnet vil ha krav på, gjerne på en sperret konto, slik at pengene ikke er brukt opp eller bundet opp i eiendeler før barnet er født og andelen kan gjøres opp endelig. Skal boet selge en eiendom eller andre større eiendeler før fødselen, bør avtalen ta høyde for at en del av oppgjøret tilhører den kommende arvingen.

For Zahra sin del betydde det at boet etter mannen ikke kunne avsluttes før datteren var født tre måneder senere. Sønnen på fire år og den nyfødte datteren endte opp med like store arvelodder, slik loven forutsetter mellom søsken uten særskilt testament. Se også hvem som arver når noen dør uten testament for den generelle rekkefølgen dette bygger på.

Zahra selv opplevde ventetiden som den mest krevende delen av prosessen, ikke fordi noen var uenige om hva som skulle skje, men fordi hun måtte forholde seg til et uferdig bo midt i en tung graviditet. Bostyreren anbefalte at boet fikk fortsette å betale de løpende utgiftene på boligen frem til fødselen, slik at ikke Zahra og sønnen måtte flytte mens de ventet på at spørsmålet om den nye arvingen skulle avklares.

Testament til fordel for et ufødt eller ikke unnfanget barn

Et testament kan gi et allerede unnfanget barn arv på samme måte som loven gjør, og det skaper sjelden problemer. Vanskeligere blir det dersom noen ønsker å testamentere til et barn som ennå ikke er unnfanget i det hele tatt, for eksempel «mitt fremtidige barnebarn». Slike bestemmelser støter fort på grensene for hvor langt et testament kan binde opp formue til fremtidige, ubestemte personer, og de bør utformes svært presist for ikke å bli tolket bort eller kjent ugyldige senere. Pliktdelsarv og de øvrige reglene om hvem som er beskyttet som livsarving, gjelder uansett foran slike friere testamentsbestemmelser.

Kort oppsummert

• Et ufødt barn arve kan det gjøre dersom det er unnfanget ved arvefallet og senere fødes levende.
• Retten til arv anses å foreligge fra unnfangelsen, men blir endelig først ved en levende fødsel.
• Boet setter normalt av en andel til det ufødte barnet, ofte på en sperret konto, frem til fødselen.
• Dør barnet før eller under fødselen, faller andelen bort og fordeles på de øvrige arvingene.
• Testament til et allerede unnfanget barn følger vanlige regler, mens testament til helt fremtidige barn krever presis formulering.