Hva saken faktisk handlet om
En elektriker var ute for en arbeidsulykke der han falt fra en løfteplattform. I tiden etter ulykken utviklet han paranoid schizofreni, en alvorlig og kronisk psykisk lidelse. Han krevde erstatning gjennom yrkesskadeforsikringen, med den begrunnelse at det var arbeidsulykken som hadde utløst sykdommen, og at arbeidsgiverens forsikring derfor måtte dekke også dette, i tillegg til de mer opplagte fysiske skadene fra fallet.
Det var ikke nødvendigvis bestridt at det forelå en viss sammenheng mellom ulykken og at schizofrenien senere brøt ut, i den forstand at ulykken kunne ha vært en medvirkende eller utløsende faktor i et komplekst samspill av årsaker. Det virkelig vanskelige spørsmålet var om denne sammenhengen var nær og påregnelig nok til at forsikringsselskapet skulle bære det økonomiske ansvaret for en så alvorlig og fjern konsekvens som en kronisk psykoselidelse.
Denne typen saker er særlig krevende fordi psykiske lidelser som schizofreni ofte har en sammensatt bakgrunn, der genetisk sårbarhet, tidligere livshendelser og en rekke andre faktorer kan spille sammen over tid. En fysisk arbeidsulykke kan i noen tilfeller fungere som en utløsende faktor for en sykdom som personen uansett hadde en viss disposisjon for å utvikle, uten at det er mulig å si med sikkerhet hvor stor rolle nettopp ulykken spilte sammenlignet med de andre bakenforliggende faktorene. Dette gjorde saken til et krevende grensetilfelle for hvor langt det er rimelig å strekke arbeidsgiverens og forsikringens ansvar for konsekvenser av en arbeidsulykke.
Hva Høyesterett kom fram til
Høyesterett kom til at kravet ikke førte fram, jf. Rt. 2007 s. 172. Retten tok utgangspunkt i den samme grunnleggende betingelseslæren som i P-pilledommen: en hendelse kan regnes som en årsak dersom skaden ikke ville inntruffet uten den. Men Høyesterett presiserte at dette bare er første steg i vurderingen. I tillegg må det foretas en egen, selvstendig vurdering av om årsakssammenhengen er «adekvat», det vil si tilstrekkelig nær, påregnelig og direkte til at det er rimelig å legge ansvaret på skadevolderen eller forsikringen.
I den konkrete saken kom Høyesterett til at utvikling av paranoid schizofreni etter denne typen arbeidsulykke måtte anses som en «ekstremt usannsynlig», fjern og indirekte følge av hendelsen. Selv om det kunne tenkes en viss sammenheng i det enkelte tilfellet, var koblingen mellom et fall fra en løfteplattform og utbrudd av en så alvorlig og sjelden psykisk lidelse for løs og uforutsigbar til at arbeidsgiveren eller forsikringsselskapet burde bære det økonomiske ansvaret for denne konsekvensen. Adekvansbegrensningen fungerte dermed som en judisiell sikkerhetsventil, som hindrer at ansvaret strekkes ut over det som med rimelighet kan forventes, selv der den strenge årsakssammenhengen i og for seg kunne være oppfylt.
Denne todelte tilnærmingen, først en vurdering av faktisk årsakssammenheng gjennom betingelseslæren, deretter en selvstendig vurdering av om sammenhengen er adekvat, er selve fundamentet i norsk erstatningsretts årsakslære. Uten en slik adekvansbegrensning ville prinsippene fra P-pilledommen i teorien kunne føre til at skadevoldere ble holdt ansvarlige for en nærmest uendelig kjede av fjerne, indirekte konsekvenser, så lenge man kunne argumentere for at «dette hadde ikke skjedd uten den opprinnelige hendelsen». Adekvanslæren setter en fornuftig yttergrense for dette, ved å spørre om konsekvensen var av en slik art og et slikt omfang at det er rimelig å knytte ansvar til den, gitt hvor upåregnelig og ekstraordinær den fremstår sammenlignet med hva som normalt kunne forventes å følge av hendelsen.
Hva dette betyr i praksis i dag
Schizofrenidommen er, sammen med P-pilledommen, den sentrale referansen når norske domstoler skal vurdere om en skade er «adekvat», altså nær og påregnelig nok til å utløse erstatningsansvar. De to dommene utfyller hverandre: P-pilledommen viser hvor lavt beviskravet for selve årsakssammenhengen ligger, mens Schizofrenidommen viser at selv om årsakssammenhengen i og for seg er sannsynliggjort, kan kravet likevel stoppes dersom konsekvensen er for fjern, uforutsigbar og ekstraordinær i forhold til den opprinnelige hendelsen.
For deg som har vært utsatt for en ulykke og i etterkant utvikler en alvorlig, men uventet eller uvanlig, tilleggslidelse, viser dommen at det ikke er nok å vise til at «dette hadde ikke skjedd uten ulykken». Du må også kunne sannsynliggjøre at sammenhengen mellom hendelsen og den aktuelle lidelsen er tilstrekkelig nær og påregnelig, gjerne støttet av medisinsk sakkyndighet som kan si noe om hvor vanlig eller uvanlig en slik utvikling faktisk er etter denne typen hendelser. Er det tale om en velkjent og ofte forekommende følgetilstand, for eksempel en depresjon eller angstlidelse som ofte oppstår etter alvorlige ulykker, står adekvansvurderingen normalt langt sterkere enn ved en sjelden og ekstraordinær diagnose som i denne saken.
Dommen er dermed en nyttig påminnelse om at norsk erstatningsrett har innebygde grenser mot at ansvaret blir uendelig vidtrekkende, selv i et system som ellers er relativt skadelidtvennlig når det gjelder selve beviskravet for årsakssammenheng. Har du opplevd en alvorlig følgetilstand etter en ulykke, kan det derfor være lurt å innhente en sakkyndig vurdering som ikke bare bekrefter at det er en sammenheng mellom ulykken og tilstanden din, men som også sier noe om hvor kjent og forventelig en slik utvikling er innenfor faglitteraturen, siden nettopp dette spørsmålet, om følgen er påregnelig eller ekstraordinær, ofte blir det avgjørende punktet i vurderingen av om kravet ditt når fram.
Kort oppsummert
- Schizofrenidommen (Rt. 2007 s. 172) gjaldt en elektriker som utviklet paranoid schizofreni etter å ha falt fra en løfteplattform på jobb.
- Høyesterett fant at selve årsakssammenhengen kunne være oppfylt, men avviste kravet fordi utviklingen av schizofreni var en for fjern og upåregnelig følge av ulykken.
- Dommen etablerte adekvansbegrensningen som en selvstendig skranke i tillegg til det alminnelige årsakskravet.
- Sammen med P-pilledommen er dette hovedreferansen for adekvanslæren i norsk erstatningsrett.
- Dommen viser at jo mer uvanlig og uforutsigbar en skadefølge er, desto vanskeligere blir det å få den erstattet, selv om den faktisk kan spores tilbake til hendelsen.agentId: a48f9b85dbb89ec2c (use SendMessage with to: 'a48f9b85dbb89ec2c', summary: '<5-10 word recap>' to continue this agent)