Ansvarsbegrensning i kontrakter mellom bedrifter: hva holder?

Ansvarsbegrensning i kontrakt mellom bedrifter: partene bestemmer

Mellom bedrifter er avtalefriheten bred. Kjøpsloven § 3 sier at lovens regler gjelder bare så langt noe annet ikke følger av avtalen, praksis mellom partene eller handelsbruk. Det betyr at erstatningsreglene i kjøpsloven kan endres ved avtale. Det samme gjelder i tjenesteforhold, der loven ikke har noen egne regler.

Utgangspunktet etter kjøpsloven er ellers at erstatningen skal svare til det tapet den andre parten er påført, herunder utlegg, prisforskjell og tapt fortjeneste, men bare tap som en med rimelighet kunne forutse som en mulig følge av kontraktbruddet (§ 67 første ledd). En ansvarsbegrensning skjærer ned på dette utgangspunktet.

Begrunnelsen for slike klausuler er at en leverandør ofte tar en lav pris for en vare eller tjeneste, men kan risikere tap hos kunden som er mange ganger større. Et beløpstak gjør risikoen forutsigbar og forsikrbar. Det er ikke uvanlig at kunden aksepterer det mot en lavere pris. Spørsmålet for retten blir da ikke om taket er lavt, men om det var rimelig å binde akkurat denne kunden til det, slik at en klausul som er greit mellom to store selskaper, kan vurderes annerledes overfor en liten kunde.

Vanlige typer klausuler

De fleste ansvarsbegrensninger faller i noen få grupper:

• beløpstak, for eksempel at ansvaret ikke overstiger kontraktsummen eller en bestemt sum
• utelukkelse av indirekte tap eller tapt fortjeneste
• utelukkelse av følgeskader på andre ting
• begrenset reklamasjonstid eller foreldelsesfrist
• begrensning til retting eller prisavslag, uten erstatning
• ansvarsfritak for underleverandørers feil

Kjøpsloven selv skiller mellom direkte og indirekte tap. Se kjøpsloven § 67 om hvordan skillet mellom direkte og indirekte tap virker uten avtale. En klausul som utelukker indirekte tap, har derfor et kjent innhold hvis den bruker lovens ord, men blir uklar hvis den bruker egne uttrykk som «følgeskader» eller «konsekvenstap» uten å si hva som menes.

Strengt tolket, og ikke ved grov uaktsomhet

Ansvarsfraskrivelser tolkes snevert. Er en klausul uklar, går uklarheten ut over den som har skrevet den, normalt leverandøren. Hvis klausulen sier at leverandøren ikke svarer for «tap» uten nærmere presisering, kan det bli tvil om den også dekker tapt fortjeneste.

I tillegg er det en rettsregel at en ansvarsbegrensning normalt ikke gjelder når skadevolderen har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. Reglene i kjøpsloven selv viser samme tankegang. Kunden mister for eksempel ikke retten til å gjøre en mangel gjeldende selv om han reklamerer for sent, hvis selgeren har opptrådt grovt aktløst eller i strid med redelighet og god tro (§ 33). Dette betyr i praksis at en klausul som «ansvaret er begrenset til kr 100 000» sjelden redder en leverandør som bevisst har levert noe han visste var feil, eller som har vist grov uforstand.

Se ansvarsbegrensning ved grov uaktsomhet for en nærmere gjennomgang av hvor grensen går.

Når avtaleloven § 36 setter klausulen til side

Avtaleloven § 36 sier at en avtale helt eller delvis kan settes til side eller endres så langt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Bestemmelsen gjelder også mellom bedrifter, men domstolene er mer tilbakeholdne der begge parter er profesjonelle og kunne forhandlet.

Det tas utgangspunkt i hele avtalesituasjonen. Momentene som typisk spiller inn, er:

• om partene var jevnbyrdige, eller om den ene i praksis måtte ta standardvilkårene som de var
• om klausulen ble forhandlet eller bare lå i en standard
• om klausulen er uvanlig streng for bransjen
• hvor stor forskjell det er mellom taket og det tapet som var forutsigbart
• om leverandøren har forsikring eller kunne forsikret seg
• hvor grov feilen var

En liten bedrift som kjøper programvare på kundens standardvilkår, står svakere enn to store selskaper som har forhandlet i uker. Jo mindre balansert avtalen er, jo lettere er det å få en tung klausul tilsidesatt.

Retten kan sette klausulen helt til side, men oftere justeres den. Den kan for eksempel godta taket for vanlig uaktsomhet, men nekte å bruke det på grov uaktsomhet.

Standardvilkår og forsikring

De fleste ansvarsbegrensninger står i standardvilkår. Skal vilkårene binde kunden, må han ha hatt en reell mulighet til å se dem før avtalen ble inngått. Særlig strenge eller uvanlige klausuler kan det kreves mer av, og de kan ikke bare gjemmes bort i små bokstaver. Bruker begge parter sine egne vilkår, blir det en egen strid om hvilke som gjelder.

Forsikring spiller også inn. Har leverandøren en ansvarsforsikring med en bestemt sum, er det naturlig å sette taket i klausulen i nærheten av den. Retten kan ta hensyn til hvem som lettest kunne forsikret seg mot risikoen når den vurderer om klausulen er rimelig.

Slik skriver du en klausul som holder

Er du leverandør, bør du:

• si tydelig hva taket er, og hvordan det beregnes
• bruke lovens begreper når du utelukker indirekte tap
• ikke forsøke å frasi deg ansvar for forsett og grov uaktsomhet
• sørge for at kunden har sett vilkårene før avtalen ble inngått
• sjekke at ansvarsforsikringen din dekker det taket du setter

Er du kunde, bør du lese klausulen før du signerer, og regne på hva du taper om det går galt. Er risikoen stor, forhandle om høyere tak eller sørg for egen forsikring. Skriver du under uten å lese, har du som regel bundet deg. Er saken allerede oppstått, er det dokumentasjon av tapet og av leverandørens feil som teller. Om tak og terskler i en salgsavtale, se ansvarsbegrensning i salgsavtale.

Står leverandøren i et kjedeforhold, se også ansvar for underleverandørens feil.

Kort oppsummert

• Bedrifter kan avtale ansvarsbegrensning i kontrakt, fordi kjøpsloven § 3 og alminnelig avtalefrihet lar avtalen gå foran loven.
• Klausuler tolkes strengt, og uklarhet går ut over den som skrev dem.
• En ansvarsbegrensning mellom bedrifter gjelder normalt ikke ved forsett eller grov uaktsomhet.
• Avtaleloven § 36 kan sette klausulen helt eller delvis til side hvis den virker urimelig, særlig når partene ikke var jevnbyrdige.
• Skriv klausulen tydelig, bruk lovens begreper, og la kunden se den før avtalen inngås.