Adopsjon i Norge: hvem kan adoptere og hvordan foregår det?

Barnets beste og hvem som kan søke

Loven stiller flere krav til søkerne, i tillegg til hovedhensynet.

Omsorgsevne. Bare den som har forutsetninger for å være en god omsorgsperson for barn, kan adoptere. Søkeren må dessuten ønske å oppfostre et barn, eller ha oppfostret barnet saken gjelder (§ 5). Forskriften nevner at det blant annet legges vekt på personlige egenskaper, helse, familiesituasjon, økonomi, bolig og vandel.

Sivilstatus. Bare ektefeller og samboere kan adoptere sammen. Med samboere menes to personer som bor sammen i et stabilt og ekteskapslignende forhold (§ 6). Ved adopsjon av spedbarn og barn fra utlandet skal ektefeller og samboere som hovedregel ha bodd sammen de siste to årene.

Enslige. Enslige kan adoptere hvis de har forutsetninger for å ha eneomsorgen for et barn. Bare den som bor alene, regnes som enslig (§ 7).

Alder. Du må ha fylt 25 år. Er du fylt 20 og allerede sterkt knyttet til barnet, kan du likevel adoptere (§ 8).

Loven skiller ikke på kjønn. Den bruker ordene ektefeller og samboere, og stiller ikke krav til hvilket kjønn paret har.

De fire hovedtypene adopsjon

Stebarnsadopsjon. Du adopterer barnet til ektefellen eller samboeren din. Du må ha oppfostret barnet i minst fem år og ønske å oppfostre det videre, med mindre det er særlige grunner for unntak (§ 13). Den som har foreldreansvaret, må samtykke, og et barn over 12 år må samtykke selv. Se vilkår og saksgang ved stebarnsadopsjon.

Spedbarn født i Norge. Et spedbarn kan bare adopteres hvis foreldrene har gitt fra seg den faktiske omsorgen ved fødselen (§ 14). Få barn adopteres på denne måten hvert år, ifølge Bufdir under ti. Søkerne må ha tatt et adopsjonsforberedende kurs og blitt utredet av Bufetat, og kan registreres i inntil ett år av gangen (forskriften § 9). Du kan ikke selv velge et bestemt barn. Barnet blir valgt ut til søkerne etter en vurdering av hvem som har best forutsetninger for å ivareta barnets behov.

Barn fra utlandet. Et barn som bor i utlandet, kan bare adopteres gjennom en organisasjon med tillatelse til adopsjonsformidling (§ 20). Du må først ha forhåndssamtykke fra adopsjonsmyndigheten (§ 18). I dag er det svært få land Norge formidler adopsjoner fra. Om foreldreansvaret etter hjemkomst, se foreldreansvar ved internasjonal adopsjon.

Voksenadopsjon. En person som har fylt 18 år, kan adopteres bare hvis det er klart sannsynlig at det blir til personens beste, og søkeren må normalt ha oppfostret personen i minst seks år (§ 16).

Hvem avgjør

Adopsjonsmyndigheten avgjør adopsjonssøknader (§ 12). Departementet er myndighet og kan delegere (§ 3). I praksis behandler Bufetat de fleste søknader, og Bufdir er klageinstans og har det overordnede ansvaret. Søknaden sendes på fastsatt skjema til Bufetats regionkontor.

Saken skal være godt opplyst. Til søknaden hører blant annet fødselsattest, helseerklæring, legeerklæring, politiattest og siste skattegrunnlag. Dokumentasjonen skal ikke være eldre enn seks måneder (forskriften § 3).

Samtykke og barnets mening er egne krav. Et barn under 18 år kan ikke adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret (§ 10). Er en av dem forsvunnet eller åpenbart ikke i stand til å forstå hva samtykket innebærer, er samtykket fra den andre nok.

Barnet skal også høres. Har barnet fylt 7 år, skal det få mulighet til å uttale seg før vedtaket. Det samme gjelder yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter. Barnet skal få informasjon om hva adopsjonen innebærer, og meningen skal tillegges vekt etter alder og modenhet (§ 9). Det er forbudt å gi eller ta imot vederlag for en adopsjon (§ 11).

Registreringen for nasjonal adopsjon av spedbarn varer i ett år. Har du tidligere adoptert et spedbarn nasjonalt, kan du likevel stå i registeret på nytt (forskriften § 9). Er du registrert for både nasjonal adopsjon og adopsjon fra utlandet, må du melde fra til Bufdir når søknaden sendes til utlandet, og kan da ikke lenger være registrert nasjonalt.

Slik går en vanlig søknad om spedbarn eller utlandsadopsjon

Ved adopsjon av spedbarn eller barn fra utlandet følger søknaden faste trinn.

Først tar du et adopsjonsforberedende kurs, som skal forberede deg på hva adopsjon krever og møte utfordringer i barnets oppvekst (forskriften § 2). Deretter sender du søknad med dokumentene til Bufetat. Bufetat utreder deg gjennom samtaler og en sosialrapport (forskriften § 4), og kan innhente uttalelser fra lege og psykolog og opplysninger fra personer i nettverket ditt (forskriften § 5). Er du godkjent, registreres du som søker for nasjonal adopsjon, eller du får forhåndssamtykke til å adoptere fra et bestemt land.

Endrer familiesituasjonen din seg underveis, for eksempel ved samlivsbrudd, sykdom eller flytting, skal du gi Bufetat beskjed (forskriften § 6).

Hvis du får avslag, kan du klage. Avslaget er et enkeltvedtak, og klagefristen er tre uker fra du mottok vedtaket. Klagen sendes til Bufetat, og opprettholder de avslaget, avgjør Bufdir.

Hva adopsjonen betyr

Et adoptivbarn og barnets etterkommere får samme rettslige stilling som om barnet var adoptivforeldrenes egenfødte barn (§ 24). Adopsjonsvedtaket er endelig og virker for og mot alle (§ 28). Et adoptert barn kan bare adopteres på ny hvis sterke grunner taler for det (§ 15). Adopsjonsvedtak kan ikke omgjøres senere enn ti år etter vedtakstidspunktet (§ 40). Adoptivforeldrene har plikt til å fortelle barnet at det er adoptert (§ 38), og barnet har rett til opplysninger om sin opprinnelse (§ 39).

Kort oppsummert

• Ektepar, samboere og enslige kan søke om å adoptere. Hvem som kan adoptere barn i Norge, avgjøres blant annet av alder (25 år) og omsorgsevne.
• Adopsjon innvilges bare når det er klart sannsynlig at den er til barnets beste.
• Det finnes fire hovedtyper: stebarn, spedbarn født i Norge, barn fra utlandet og voksne.
• Foreldre med foreldreansvar må samtykke, og barnet skal høres fra 7 år.
• Adopsjonen er endelig, og adoptivbarnet får samme stilling som et egenfødt barn.