§ 9 a. Fylkeskommunens ansvar for drosjetilbudet

Paragrafen legger et ansvar på fylkeskommunen for drosjetilbudet. Den skal vurdere om det finnes et godt nok drosjetilbud i enkeltturmarkedet, altså markedet for løse drosjeturer, i sitt fylke. Vurderingen skal ses som en del av det samlede transporttilbudet, ikke isolert.

Fylkeskommunen har også en verktøykasse. Hvis det er nødvendig for å få et tilfredsstillende transporttilbud, kan den sette inn tiltak som påvirker hvor mye drosjetjeneste som finnes, kvaliteten på den og prisen. Paragrafen nevner ikke hvilke tiltak det kan dreie seg om.

Tredje ledd gjelder fylkeskommunen og andre offentlige innkjøpere når de kjøper drosjetjenester. De skal tenke gjennom hvordan kontrakten virker på resten av drosjetilbudet og på transporttilbudet ellers. Før kontrakten lyses ut, skal andre offentlige innkjøpere i områdene kontrakten omfatter, få uttale seg.

Paragrafen har en nær nabo i § 9 b, som lar fylkeskommunen gi godtgjørelse eller enerett for å sikre et tilfredsstillende drosjetilbud. Både § 9 a og § 9 b bygger på at tilbudet skal være godt nok. Når slik godtgjørelse eller enerett deles ut, skal det brukes konkurranse så langt regelverket krever det. Selve drosjeløyvet er regulert i § 9, og sentralene i §§ 9 c, 9 d og 9 e. Slik står § 9 a for fylkeskommunens vurdering av tilbudet, mens naboparagrafene regulerer løyvehavere og sentraler.

Eksempel: Fylkeskommunen ser at drosjetilbudet i en del av fylket er for svakt. Den kan sette inn tiltak, men bare så langt det er nødvendig. Skal den samtidig kjøpe drosjetjenester, må den vurdere hva kontrakten betyr for øvrige drosjer og høre andre offentlige innkjøpere før utlysning.