§ 32 a. Passasjerrettigheter for buss, klageorgan og tilsyn
- Paragrafen gir departementet fullmakt til forskrifter om busspassasjerrettigheter, assistanse på bussterminaler og et klageorgan.
- Klageorganets avgjørelser er ikke rettslig bindende.
- Et handhevingsorgan kan føre tilsyn, gi påbud og forbud og fastsette tvangsmulkt.
- Organet kan også ilegge lovbruddsgebyr for brudd på reglene.
§ 32 a. Passasjerrettar
Paragrafen samler reglene om passasjerrettigheter for buss. Den gir departementet flere fullmakter til å gi forskrift, og den åpner for et eget klageorgan og et eget håndhevingsorgan. Selve rettighetene til passasjerene står ikke her. Første ledd sier at departementet kan gi forskrift som gjennomfører og utfyller regler om busspassasjerrettigheter som Norge har tatt inn gjennom EØS-avtalen.
Departementet kan peke ut bussterminaler som skal gi assistanse til reisende med nedsatt funksjonsevne eller bevegelsesevne. Det kan også gi nærmere regler om slike ordninger. Hjelpen er altså knyttet til de terminalene departementet velger ut.
Klageorganet skal løse tvister mellom passasjerer og den som kjører rutebuss, eller andre som har plikter overfor passasjerene i forbindelse med transporten. Organet kan finansieres helt eller delvis med gebyr fra transportørene, andre som er med i ordningen, og fra dem som klager. Avgjørelsene er ikke rettslig bindende, så partene kan ikke tvinges til å følge dem som en dom. Departementet kan dessuten bestemme at rutetransport i, til eller fra Norge kommer inn under klageordningen. Lovteksten sier at flere regler i luftfartsloven om klageorgan for flypassasjerer gjelder tilsvarende. Blant dem er en regel om at passasjeren skriftlig skal få beskjed om klageretten når det oppstår en tvist, og en regel om at en tvist ikke kan bringes inn for de alminnelige domstolene mens klageorganet har den til behandling. En sak som klageorganet har realitetsbehandlet, kan gå direkte til tingretten.
Handhevingsorganet er en tilsynsmyndighet som departementet kan peke ut. Det skal se til at reglene i de første fire leddene blir fulgt. Organet kan granske saker, kreve opplysninger fra hvem som helst, kontrollere hos tjenesteyteren med dennes hjelp og foreta testkjøp. Myndigheten er tilsvarende den som markedsføringsloven gir.
Organet kan gi påbud og forbud når det trengs for å sikre at reglene blir fulgt. Det kan treffe midlertidige vedtak og kreve at digitalt nettinnhold fjernes, på vilkår som ligner dem i markedsføringsloven. Vedtakene sikres med tvangsmulkt (et beløp som løper til pliktene er oppfylt). Hovedregelen er at organet skal fastsette tvangsmulkt, men det kan gjøres unntak i særlige tilfeller. Organet kan også ilegge lovbruddsgebyr mot en virksomhet som har brutt reglene, eller som ikke hjelper til under en kontroll. Departementet kan gi forskrift om hvordan gebyret måles ut.
Bestemmelsen om transportvedtekter (§ 33) gjelder regler om tilleggsavgift for reisende uten billett. Gebyrene i § 31 gjelder blant annet løyvedokumenter, eksamener og tilsyn, og er noe annet enn klage- og lovbruddsgebyrene her. Bestemmelsen om plikt til å gi statistikk (§ 32) gir departementet rett til opplysninger fra næringsdrivende ved gjennomføringen av loven.
Eksempel: En passasjer og et bussselskap er uenige om en rutetransport. Hvis departementet har innført en klageordning som omfatter selskapet, kan tvisten behandles i klageorganet. Organets avgjørelse binder ikke selskapet rettslig.