§ 30. Godtgjøring og utgiftsdekning for verge
- Vergen har krav på godtgjøring og dekning av nødvendige utgifter.
- Personen som har verge betaler, men statsforvalteren dekker når inntekt og formue er under forskriftens grenser.
- Er vergen nær familie, gis godtgjøring for arbeidet bare ved særlige grunner.
- Kongen kan gi forskrift om satser, særlige grunner og flere tilfeller der statsforvalteren betaler.
§ 30. Godtgjøring for vergeoppdraget og dekning av utgifter
Paragrafen gir vergen rett til betaling for arbeidet og til å få refundert nødvendige utgifter. Godtgjøringen er vederlag for tid og innsats. Utgiftsdekningen er refusjon for kostnader vergen har hatt i oppdraget.
Hovedregelen er at personen som har verge, betaler. Har personen lav inntekt og formue, tar statsforvalteren regningen i stedet. Grensene fastsetter Kongen i forskrift. Loven nevner ingen tall.
Er vergen nær familie, gjelder en innskjerping. Det gjelder foreldre, barn, ektefelle eller samboer til personen. Da kan vergen få godtgjøring for arbeidet bare hvis særlige grunner taler for det. Unntaket gjelder godtgjøringen for arbeidet. Det nevner ikke retten til å få dekket nødvendige utgifter.
Andre ledd gir Kongen makt til å gi forskrift. Forskriften kan sette satser for godtgjøring og utgiftsdekning og si hva som regnes som særlige grunner for familieverger. Den kan også bestemme at statsforvalteren skal betale i flere tilfeller enn de som første ledd nevner, hvis det ellers ville være åpenbart urimelig at personen selv bærer kostnadene.
Paragrafen hører sammen med de andre reglene i kapittelet om vergeoppdragets rammer. Faste verger er omtalt i § 26, og der kan Kongen også gi regler om godtgjøring. Oppnevning følger av § 25, og en verge som vil slutte, bruker § 29. Eksempel: En datter er verge for sin mor. Hun har som utgangspunkt ikke krav på betaling for arbeidet, men hun får dekket nødvendige utgifter.