§ 5-13. Hvilket språk utsteder må bruke i informasjon til markedet
- Bare norsk notering gir krav om norsk; notering i flere land gir krav om norsk pluss engelsk eller vertsstatens språk.
- Finanstilsynet kan gi unntak og kan overlate avgjørelsen til det regulerte markedet.
- Utenlandsk utsteder med Norge som vertsstat kan bruke norsk, svensk, dansk eller engelsk.
- Ved notering uten utsteders samtykke bærer den som søkte om opptak pliktene.
§ 5-13. Språk
Paragrafen avgjør hvilket språk en utsteder (selskapet som har fått verdipapirene sine tatt opp til handel) må bruke når den gir informasjon til markedet. Hovedregelen er enkel. Har et selskap med Norge som hjemstat verdipapirene sine notert bare på et norsk regulert marked, skal all informasjon komme på norsk. Er verdipapirene notert både i Norge og i et annet land der de også handles (vertsstaten), kommer det et tilleggskrav. Selskapet må da bruke norsk og i tillegg ett språk til. Det kan enten være språket vertslandets tilsynsmyndighet har bestemt, eller engelsk. Selskapet velger selv mellom de to.
Det finnes to veier til unntak. Finanstilsynet kan frita en utsteder fra norskkravet, og tilsynet kan overlate den vurderingen til det regulerte markedet. I tillegg gjelder ikke norskkravet for visse rapporter som paragrafen knytter til § 5-5a tredje ledd. Bakgrunnen er at § 5-5a gjelder utstedere innen utvinningsindustri og skogsdrift i ikke-beplantet skog, som skal rapportere om betalinger til myndigheter. Den tredje delen av § 5-5a fritar utstedere som allerede rapporterer etter tilsvarende utenlandsk regelverk, eller som har opplysningene i morselskapets konsernrapport.
Paragrafen rammer også utenlandske selskaper. Har en utsteder Norge som vertsstat og er den ikke notert på regulert marked i hjemlandet, kan den velge blant norsk, svensk, dansk og engelsk. Et eget tilfelle er verdipapirer som er tatt opp til notering uten at utstederen har samtykket. Da er det den som ba om opptaket, og ikke utstederen, som må følge språkreglene. Til slutt er det en lettelse for verdipapirer med høy pålydende verdi, altså minst 100 000 euro (for obligasjoner i annen valuta regnes verdien på utstedelsesdagen). For slike papirer notert i Norge holder det å offentliggjøre på norsk eller engelsk.
Språkreglene virker sammen med naboparagrafene. § 5-12 sier hvordan opplysninger skal spres: effektivt, uten kostnad for eierne, og med samtidig elektronisk innsending til det regulerte markedet. Språkparagrafen styrer altså formuleringen, mens § 5-12 styrer utsendingen. § 5-9 og § 5-10 krever at aksjeutstedere og låntagere gjør fasiliteter og opplysninger tilgjengelige i Norge, slik at aksjeeiere og långivere kan bruke rettighetene sine. § 5-14 pålegger utstedere å behandle innehaverne av finansielle instrumenter likt.
Eksempel: En utsteder har Norge som hjemstat og er notert både i Norge og i en vertsstat. Den publiserer meldingen på norsk og legger ved en engelsk versjon. Da er språkkravet oppfylt uten at vertsstatens eget språk må brukes.