§ 41. Betaling i fremmed valuta

Vekselloven·LOV-1932-05-27-2

Kort oppsummert

Er vekselens valuta ikke i bruk på betalingsstedet, kan skyldneren betale i lokal valuta etter kursen på forfallsdagen.
Betales det for sent, kan innehaveren velge mellom forfallsdagens og betalingsdagens kurs.
Har trassenten fastsatt at betaling skal skje i nettopp den utenlandske valutaen, gjelder ikke omregningsreglene.
Har samme valutanavn ulik verdi i utstedelses- og betalingslandet, legges betalingsstedets verdi til grunn.

Lovteksten ordrett

§ 41

Når en veksel lyder på betaling i en myntsort som ikke er gangbar på betalingsstedet, kan beløpet betales i landets mynt efter sin verdi på forfallsdag. Betaler skyldneren ikke i rette tid, kan vekselinnehaveren hvis han ønsker det, kreve beløpet betalt i landets mynt enten efter forfallsdagens kurs eller efter betalingsdagens.

Ved beregningen av den fremmede mynts verdi skal handelsbruken på betalingsstedet følges, hvis ikke trassenten har foreskrevet at vekselsummen skal betales efter en i vekslen fastsatt kurs.

Foranstående regler kommer ikke til anvendelse i de tilfelle hvor trassenten har fastsatt at betalingen skal erlegges i en bestemt angitt myntsort (bestemmelse om effektiv betaling i fremmed mynt).

Er vekselbeløpet angitt i en myntsort som har samme benevnelse, men en forskjellig verdi, i det land hvor vekslen er utstedt, og det land hvor den skal betales, er formodningen for at det er betalingsstedets mynt som er ment.

Kilde: Lovdata — Vekselloven § 41

Hva betyr dette?

§ 41 løser spørsmålet om hvilken valuta som skal brukes når vekselen er skrevet i en myntsort som ikke er i vanlig bruk på betalingsstedet. Hovedregelen er at skyldneren kan gjøre opp i den lokale valutaen, omregnet etter kursen på forfallsdagen. Kommer betalingen for sent, kan innehaveren i stedet velge om omregningen skal skje etter kursen på forfallsdagen eller etter kursen på den faktiske betalingsdagen. Selve omregningen skal følge vanlig handelspraksis på betalingsstedet, med mindre trassenten allerede har fastsatt en egen kurs i vekselen.

Har trassenten derimot bestemt at betalingen skal skje i nettopp den utenlandske valutaen og ingen annen, gjelder ikke omregningsreglene i det hele tatt. Bruker to land samme valutanavn, men med forskjellig verdi, går loven ut fra at det er betalingsstedets versjon av valutaen som er ment.

Bestemmelsen var praktisk viktig for handel over landegrenser, der en veksel utstedt i ett land ofte skulle gjøres opp i et annet. Retten til å velge mellom forfallsdagens og betalingsdagens kurs ved forsinket betaling ga innehaveren en viss beskyttelse mot at skyldneren spekulerte i valutasvingninger ved å trenere betalingen.

Paragrafen bygger på reglene om fremvisning og betaling i §§ 37 til 40 og henger sammen med § 42 om deponering når vekselen ikke blir vist fram i tide, § 43 om regress ved manglende betaling, § 44 om protest, og § 45 om plikten til å melde fra om manglende aksept eller betaling.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i vekselloven →