§ 37. Forfallsdag ved ulik kalender

§ 37 løser et praktisk problem som kan oppstå når en veksel går mellom steder som bruker forskjellige kalendere. Er forfallsdagen satt til en bestemt dato, og betalingsstedet følger en annen kalender enn utstedelsesstedet, er det betalingsstedets kalender som avgjør når vekselen egentlig forfaller. Skal vekselen i stedet betales en viss tid etter utstedelsen, må utstedelsesdagen først regnes om til den tilsvarende datoen etter betalingsstedets kalender, før man beregner forfallsdagen.

De samme omregningsreglene brukes også når man skal finne fristen for å vise fram vekselen. Alt dette gjelder likevel bare når vekselen selv, eller omstendighetene rundt den, ikke viser at partene har ment å bruke andre regler.

Regelen fikk betydning i internasjonal handel der utstederland og betalingsland kan ha ulik tidsregning. Uten en slik regel kunne trassent, trassat og innehaver komme til forskjellige forfallsdatoer avhengig av hvilken kalender de la til grunn, noe som ville skape unødig usikkerhet om når betaling faktisk forfaller og når frister for regress starter å løpe.

Paragrafen bygger videre på forfallsreglene i §§ 33 til 36 om hvordan forfallsdagen ellers beregnes, og henger sammen med §§ 38 til 41 om selve fremvisningen, betalingen og hvilken myntsort som gjelder når betalingsstedet ligger i et annet land enn utstedelsesstedet.