§ 51 a. Vegvesenets ulykkesanalysegruppe og dødsulykker

Paragrafen gir Statens vegvesen et fast oppdrag om å granske vegtrafikkulykker. Poenget er å finne ut hva som skjedde og hvorfor, slik at kunnskapen kan brukes til å gjøre trafikken tryggere. Det er læring som står i sentrum. Straff og skyld er ikke tema. Til arbeidet har vegvesenet en egen ulykkesanalysegruppe.

For hver dødsulykke på norske veier skal gruppen lage en dybdeanalyse (en grundig gjennomgang av hendelsesforløp og årsaker). Kravet gjelder alle slike ulykker, ikke bare et utvalg. Gruppen skal derimot ikke ta stilling til hvem som har skylden, verken i en erstatningssak eller i en straffesak. For å få nok å bygge på, kan gruppen få de politiopplysningene den trenger, og obduksjonsrapporten for dem som har omkommet. Taushetsplikt er ikke noe hinder for at opplysningene utleveres. Departementet kan gi forskrift om hvordan gruppen skal arbeide.

Paragrafen står i kapittelet om undersøkelse av trafikkulykker. Nabobestemmelsene beskriver en annen ordning, en undersøkelsesmyndighet som departementet peker ut for visse kategorier ulykker (§ 44). Politiet og Statens vegvesen skal varsle denne myndigheten om nærmere angitte ulykker (§ 45). Myndigheten kan bruke privat grunn, undersøke kjøretøy og vrakrester og få tilgang til dokumenter (§ 46). Enhver må gi den opplysninger uten hensyn til taushetsplikt (§ 47), men opplysningene kan ikke brukes som bevis i en senere straffesak mot den som ga dem (§ 49). Arbeidstakere som forklarer seg, er vernet mot sanksjoner fra arbeidsgiver (§ 50). De som arbeider for myndigheten, har selv taushetsplikt (§ 48), og departementet kan gi forskrift om rapportene (§ 51). Disse reglene er skrevet for undersøkelsesmyndigheten. Teksten sier ikke at de også gjelder ulykkesanalysegruppen etter § 51a.