§ 10-10. Når forføyning eller vedtak om bistand opphører

Paragrafen sier hva som skjer når grunnlaget for tilbakehold faller bort. Første ledd gjelder rettens forføyninger. Opphever retten en forføyning, eller avgjør at den er falt bort, skal tollen få beskjed når avgjørelsen er rettskraftig (kan ikke lenger angripes). Etter tvisteloven faller en forføyning bort uten opphevelse i flere situasjoner, blant annet når tiden den var fastsatt for, er ute, eller når saksøkeren ikke overholder en frist for å reise søksmål. I slike tilfeller kan tollen selv be retten avgjøre at forføyningen er falt bort.

Andre ledd pålegger rettighetshaveren å melde fra straks til tollen om tre ting: at en rettighet som vedtaket omfatter, er opphørt, at han av andre grunner ikke lenger kan søke om bistand, og at opplysningene fra søknaden har endret seg. Det siste viser til det § 10-1 krever i søknaden.

For vedtak om bistand er reglene strengere. Har rettigheten opphørt, eller rettighetshaveren av andre grunner ikke lenger har krav på bistand, skal tollen oppheve vedtaket. Bryter rettighetshaveren pliktene i kapittelet, kan tollen oppheve det. Ved opphevelse avsluttes tilbakeholdet som pågår, varene frigis når tollbehandlingen er ferdig, og rettighetshaveren underrettes.

Som et mildere alternativ til opphevelse kan tollen, mens pliktbruddet varer, gjøre unntak fra de vanlige reglene om å stanse og frigi varer, til rettighetshaveren har oppfylt pliktene. Departementet kan gi forskrift om opphevelse og bortfall av forføyning og om opphevelse og suspensjon av vedtak.

Paragrafen avslutter kapittelets livssyklus. Vedtak etter § 10-2 gjelder høyst ett år om gangen, og forføyninger etter § 10-3 gis av retten. Denne paragrafen regulerer hvordan begge kan ta slutt før tiden.