§ 11-4. Slik fordeles direktemandatene mellom listene ved stortingsvalg

Paragrafen sier hvordan mandatene i et valgdistrikt deles mellom listene. Distriktsvalgstyret skal gjøre fordelingen. Den gjelder de direktevalgte mandatene, altså mandatene som ikke er utjevningsmandat (se § 11-8).

Utgangspunktet er hver lists stemmetall i distriktet. Her brukes Sainte-Laguës metode (en delingsmetode som deler ut mandater ett om gangen), men med 1,4 som første delingstall. Til sammenlikning er første delingstall 1 når mandatene fordeles mellom distriktene i § 11-3. Listens stemmer deles først på 1,4, så på 3, 5, 7 og videre oppover. Delingen gjentas like mange ganger som distriktet har mandater. Listen med høyest kvotient (svaret på delestykket) får første mandat, listen med nest høyest får det neste, og slik går det nedover til alle mandatene er delt ut.

Ved lik kvotient går mandatet til listen med flest stemmer. Har listene like mange stemmer, trekkes det lodd. Loddtrekningen er siste utvei og brukes bare når både kvotient og stemmetall er helt like.

Eksempel: I et distrikt med tre mandater deles hver lists stemmetall på 1,4, 3 og 5. De tre høyeste kvotientene blant alle listene gir hvert sitt mandat. Hvis to lister ender med nøyaktig lik kvotient på den siste plassen, får den med flest stemmer mandatet.

Hvor mange mandater et distrikt får, følger av § 11-3. Når listene har fått sine mandater, kårer distriktsvalgstyret de valgte personene etter § 11-5. Personene som får mandatene, velges altså ikke her; det skjer i neste trinn. Paragrafene om mandatfordeling ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg peker tilbake hit (§ 12-1 og § 13-1).