§ 11-3. Hvordan stortingsmandatene fordeles mellom valgdistriktene

Valgloven·LOV-2023-06-16-62
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 11-3. Antallet stortingsmandater fra hvert valgdistrikt

(1) Stortingsmandatene skal fordeles mellom valgdistriktene før hvert stortingsvalg. Alle valgdistriktene skal ha minst fire mandater.
(2) Stortingsmandatene skal fordeles mellom valgdistriktene på grunnlag av valgdistriktenes innbyggertall og areal ved det nest siste årsskiftet før stortingsvalget. Det skal beregnes et fordelingstall ved at antallet innbyggere adderes med antallet kvadratkilometer i valgdistriktet. I beregningen gir hver innbygger 1 poeng og hver kvadratkilometer 1,8 poeng.
(3) Ved fordelingen skal Sainte-Laguës metode brukes med 1 som det første delingstallet. Fordelingstallet til hvert valgdistrikt skal deles med 1-3-5-7 osv. Valgdistriktet som har den største kvotienten, skal få det første mandatet. Valgdistriktet som har den nest største kvotienten, skal få det neste mandatet, osv.
(4) Hvis flere valgdistrikter har samme kvotient, går mandatet til valgdistriktet med det høyeste innbyggertallet. Har valgdistriktene også samme innbyggertall, skal det avgjøres ved loddtrekning hvilket valgdistrikt som får mandatet.
(5) Et valgdistrikt som får færre enn fire mandater etter mandatfordelingen i andre, tredje og fjerde ledd, skal likevel ha fire mandater. Deretter skal mandatfordelingen gjøres på nytt uten valgdistriktet og valgdistriktets mandater.
(6) Departementet skal fordele mandatene mellom valgdistriktene, informere Stortinget om utfallet og kunngjøre fordelingen.
Kilde: Lovdata — Valgloven § 11-3
Hva betyr dette?

Paragrafen avgjør hvor mange av Stortingets plasser hvert valgdistrikt får. Fordelingen gjøres på nytt før hvert stortingsvalg, og ingen distrikt kan ende under fire mandater. Hvor mange representanter Stortinget har til sammen, står i § 11-2, og distriktene er listet opp i § 11-1.

Utgangspunktet er to størrelser i hvert distrikt: hvor mange som bor der, og hvor stort området er. Tallene hentes fra det nest siste årsskiftet før valget. Hver innbygger gir ett poeng, og hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Poengene slås sammen til et fordelingstall. Siden en kvadratkilometer veier tyngre enn en innbygger, får store og tynt befolkede distrikter mer å si enn om man bare telte folk. Deretter brukes Sainte-Laguës metode (en delingsmetode som deler ut plasser én og én). Fordelingstallet deles på 1, 3, 5, 7 og så videre. Distriktet med høyest kvotient (svaret på delestykket) får det første mandatet, distriktet med nest høyest får det andre, og slik fortsetter det.

Er kvotientene like, går mandatet til distriktet med flest innbyggere. Er innbyggertallet også likt, avgjør loddtrekning. Får et distrikt færre enn fire mandater i denne beregningen, løftes det til fire. Så kjøres fordelingen om igjen, uten dette distriktet og uten mandatene det har fått, slik at de øvrige plassene deles mellom resten.

Det er departementet som gjør beregningen. Det gir også Stortinget beskjed om resultatet og kunngjør fordelingen. Av mandatene et distrikt får her, er ett et utjevningsmandat (se § 11-2 og § 11-8). De øvrige er direktevalgte, og dem fordeler distriktsvalgstyret mellom listene etter § 11-4.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i valgloven →
Gratis vurdering av din sak