§ 83a. Behandling av personopplysninger i utlendingsforvaltningen

Paragraf 83a er hjemmelen (det rettslige grunnlaget) utlendingsmyndighetene bruker når de behandler personopplysninger. De kan bruke opplysninger om personer, også sensitive typer som personvernforordningen nevner i artikkel 9 og 10, så langt det er nødvendig for å utøve myndighet eller løse andre oppgaver etter utlendingsloven. Bestemmelsen gjelder alle oppgaver etter loven, ikke bare enkelte sakstyper. Nødvendighetskravet er den sentrale begrensningen.

Andre ledd nevner uttrykkelig at behandlingen kan skje ved assistert retur eller tilbakevending og ved omsorgen for enslige, mindreårige asylsøkere. Den dekker også utbetaling av økonomiske ytelser til beboere som er innkvartert etter § 95. Den paragrafen sier at den som søker beskyttelse, skal få tilbud om innkvartering, og at Utlendingsdirektoratet har omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak. Dermed er det klart hvorfor mottaksdriften krever at myndighetene kan håndtere personopplysninger.

Kongen kan gi forskrift om selve behandlingen. Forskriften kan for eksempel si noe om hvem som har behandlingsansvar og hvordan automatiserte avgjørelser (avgjørelser som datasystemer treffer) brukes. Detaljene står altså ikke i paragrafen, men i regelverket under den.

Paragrafen hører sammen med flere regler om informasjon i kapittel 11. Etter § 84 kan organet som behandler en sak pålegge andre offentlige organer å gi opplysninger selv om de har taushetsplikt. Etter § 84a skal utlendingsmyndighetene gi politiet opplysninger når politiet trenger dem for sine oppgaver. § 84b regulerer opplysninger om beboere i mottak. Mens § 83a sier at utlendingsmyndighetene kan behandle opplysninger, avgjør disse paragrafene hvem som må eller kan levere dem, og til hvem. § 83 gir politiet og UDI i tillegg rett til å kalle utlendingen inn til møte for å gi opplysninger.