§ 5. Hvem er utlending etter loven, og hvem er unntatt

Utlendingsloven·LOV-2008-05-15-35

Kort oppsummert

Utlending er alle som ikke er norske statsborgere.
Nordiske borgere trenger ikke oppholdstillatelse for å bo eller arbeide i Norge.
Kongen bestemmer hvilke regler som gjelder for diplomater og ansatte i mellomstatlige organisasjoner.
Ved mellomstatlig samarbeid gjelder visum- og tillatelsesreglene med de unntakene avtalen gir.

Lovteksten ordrett

§ 5. Nærmere om hvem loven gjelder for

Med utlending forstås i denne loven enhver som ikke er norsk statsborger.

Nordiske borgere er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse for å ta opphold eller arbeid i riket, jf. § 55. Kongen kan også fastsette unntak i forskrift for andre utlendinger.

For utlendinger tilknyttet diplomatiske eller lønnede konsulære representasjoner i riket, deres ektefeller eller samboere og forsørgede barn, bestemmer Kongen hvilke av lovens regler som skal gjelde. Kongen kan gi særlig forskrift for denne gruppen. Det samme gjelder ansatte i mellomstatlige organisasjoner, oppdragstakere for mellomstatlige organisasjoner eller konvensjonsorganer og personlig ansatte hos utenlandske representanter.

For utlendinger som skal ha opphold i riket i forbindelse med gjennomføring av en avtale om mellomstatlig samarbeid som Norge er bundet av, gjelder bestemmelsene om reisedokument, visum og oppholdstillatelse med de unntak som følger av avtalen.

Kilde: Lovdata — Utlendingsloven § 5

Hva betyr dette?

Paragrafen svarer på hvem loven er skrevet for. Alle som ikke er norske statsborgere regnes som utlendinger. Det gjelder uavhengig av hvor lenge de har bodd i Norge eller hvilken tillatelse de har. Deretter gjør paragrafen unntak fra hovedbildet for nordiske borgere, for diplomater og andre med tilknytning til mellomstatlige organisasjoner, og for personer som kommer i forbindelse med mellomstatlig samarbeid.

Nordiske borgere trenger ikke oppholdstillatelse for å bo eller arbeide i Norge. For alle andre gjelder hovedregelen i § 55: den som skal arbeide, med eller uten lønn, eller drive næringsvirksomhet, må ha en tillatelse som gir arbeidsrett. Den som skal bo i landet lenger enn tre måneder uten å arbeide, må også ha oppholdstillatelse. Opphold i andre Schengenland regnes som opphold i Norge. Kongen kan i forskrift gi unntak også for andre utlendinger. For diplomater, ansatte i mellomstatlige organisasjoner og deres nærmeste bestemmer Kongen hvilke regler som skal gjelde. Kommer noen for å gjennomføre en mellomstatlig samarbeidsavtale, gjelder reglene om reisedokument, visum og oppholdstillatelse med de unntakene avtalen selv gir. Eksempel: en utlending som er i Norge på grunn av en slik avtale, følger de vanlige reglene om visum og tillatelse, bortsett fra der avtalen sier noe annet.

Paragrafen er en del av kapittel 1, sammen med reglene som setter rammene for hele loven. Paragraf 1 sier at loven skal regulere og kontrollere utlendingers opphold i samsvar med norsk innvandringspolitikk og internasjonale forpliktelser. Paragraf 2 slår fast at loven gjelder utlendingers adgang og opphold, men at også norske statsborgere og juridiske personer kan få plikter etter den. Paragraf 3 sier at loven skal brukes i samsvar med internasjonale regler som styrker individets stilling. Etter § 4 har utlendinger under lovlig opphold som utgangspunkt de samme rettighetene og pliktene som norske statsborgere. Paragraf 6 avgrenser loven geografisk, og § 5 a gjelder saker som starter under screening ved grensen.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i utlendingsloven →