§ 1. Formålet med utlendingsloven

Paragrafen forteller hva utlendingsloven skal brukes til. Den har tre formål. Det første er at staten skal kunne styre og føre kontroll med hvem som oppholder seg i Norge, slik at det skjer i tråd med innvandringspolitikken og med de folkerettslige forpliktelsene (avtaler og regler mellom stater) Norge har. Det andre er å gjøre lovlig reising over grensene mulig, og samtidig sikre rettssikkerheten, altså at saken din blir behandlet forsvarlig og rettferdig. Dette gjelder den som reiser inn eller ut, den som bor her, og den som søker en tillatelse. Det tredje er at loven skal være grunnlaget for beskyttelse av utlendinger som har krav på vern etter folkeretten eller etter avtaler Norge har tiltrådt.

De viser likevel at loven må balansere flere hensyn. Staten skal kunne kontrollere hvem som kommer og blir. Samtidig skal den enkelte få en forsvarlig behandling, og de som trenger vern, skal få det. Bestemmelsen om lovens forhold til internasjonale regler peker i samme retning: loven skal brukes i samsvar med slike regler når de har til hensikt å styrke stillingen til den enkelte.

Formålsparagrafen står først i kapittel 1, og nabobestemmelsene setter rammene. Ifølge § 2 gjelder loven adgang til riket og opphold her, og også norske statsborgere og juridiske personer (for eksempel selskaper) kan få plikter etter loven. Paragraf 5 definerer en utlending som enhver som ikke er norsk statsborger. Under lovlig opphold har utlendinger etter § 4 som utgangspunkt de samme rettighetene og pliktene som norske statsborgere, med mindre andre rettsregler sier noe annet. Paragraf 6 fastslår at loven gjelder i riket, også på innretninger og anlegg knyttet til den norske delen av kontinentalsokkelen. Etter § 5a kan en sak etter utlendingsloven starte allerede mens en person er under screening etter en EU-forordning.