§ 9-9. Muntlig eller skriftlig behandling av saken

Tvisteloven·LOV-2005-06-17-90
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 9-9. Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag

(1) Sakens tvistegjenstand avgjøres etter muntlig behandling ved hovedforhandling etter § 9-14 eller skriftlig behandling etter annet ledd om ikke avgjørelsen treffes etter § 9-5 fjerde ledd, § 9-7 eller § 9-8. I saker som skal avgjøres etter hovedforhandling, inngår skriftlige redegjørelser etter tredje og fjerde ledd i avgjørelsesgrunnlaget.
(2) Partene kan med rettens samtykke avtale at avgjørelsen skal treffes på grunnlag av skriftlig behandling eller av en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte. Samtykke kan bare gis hvor det vil gi en mer effektiv og prosessøkonomisk behandling.
(3) Dersom saken reiser særlig kompliserte rettslige eller faktiske spørsmål, kan retten fastsette at partene skal inngi skriftlige redegjørelser for disse avgrensede spørsmålene. Slike skriftlige redegjørelser kan bare kreves hvis det er nødvendig for å få et vesentlig sikrere avgjørelsesgrunnlag, og prosessøkonomiske hensyn ikke taler mot det. Det kan treffes nærmere bestemmelser om form og omfang av redegjørelsene. Hvis en part motsetter seg å gi skriftlig redegjørelse etter dette ledd, avgjøres spørsmålet ved kjennelse.
(4) Retten kan i saker med et uoversiktlig faktisk forhold pålegge saksøkeren å inngi en kortfattet kronologisk eller annen systematisert redegjørelse for det faktiske forhold eller deler av dette. Saksøkte plikter å gi et svar med angivelse av hvilke deler av den faktiske beskrivelse som aksepteres, og hvilke deler som ikke godtas. Om det siste skal det kort angis det faktiske forhold saksøkte mener er det riktige. Retten kan oppfordre partene til å samarbeide om redegjørelser etter denne bestemmelsen.
Kilde: Lovdata — Tvisteloven § 9-9
Hva betyr dette?

Paragrafen svarer på hvordan saken avgjøres: muntlig eller skriftlig. Hovedregelen er muntlig hovedforhandling (§ 9-14) eller skriftlig behandling etter andre ledd. Tre unntak går utenom hovedforhandlingen: dom etter rettsmøte under forberedelsen (§ 9-5 fjerde ledd), avgjørelse ved enighet (§ 9-7) og forenklet domsbehandling (§ 9-8). Redegjørelsene som kan kreves etter tredje og fjerde ledd, blir del av avgjørelsesgrunnlaget (det retten dømmer på) i saker med hovedforhandling.

Partene kan avtale skriftlig behandling eller en blanding av skriftlig behandling og rettsmøte, men bare med rettens samtykke. Retten kan si ja bare når det gir en mer effektiv og ressursbesparende behandling.

Ved særlig kompliserte spørsmål kan retten kreve skriftlige redegjørelser om de avgrensede spørsmålene. Det kan bare kreves når det gir et vesentlig sikrere grunnlag for avgjørelsen og ressurshensyn ikke taler imot. Retten kan gi nærmere bestemmelser om form og omfang. Protesterer en part, avgjør retten spørsmålet ved kjennelse.

Ved uoversiktlige faktiske forhold kan retten pålegge saksøkeren å levere en kort, ordnet fremstilling av forholdene, for eksempel kronologisk. Saksøkte må svare med hva som godtas og hva som ikke godtas, og kort si hva som er riktig der saksøkte er uenig. Retten kan oppfordre partene til å samarbeide om dette.

Om muntligheten fastslår § 9-14 at hovedforhandlingen er muntlig. Hjelpedokumenter kan brukes til støtte, men de er ikke bevis i seg selv og skal ikke være skriftlig prosedyre. Kommer et hjelpedokument for sent, kan retten nekte bruk hvis det ellers ville forsinke saken. Et konstruert eksempel: Saken gjelder mange hendelser over lang tid. Retten ber saksøkeren lage en tidslinje, og saksøkte svarer med hva som godtas og hva som bestrides.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i tvisteloven →
Gratis vurdering av din sak