§ 25-3. Antall sakkyndige, valg av sakkyndig og sakkyndige utvalg
- Hovedregelen er én sakkyndig, men flere kan oppnevnes når kostnader og tidsbruk tillater det.
- Sakkyndige må ha nødvendig kunnskap og erfaring, og en enighet mellom partene veier tungt.
- Den som ville vært inhabil som dommer, kan ikke oppnevnes, men tidligere rolle i lavere instans er ikke til hinder.
§ 25-3. Antall sakkyndige. Valget av sakkyndig. Sakkyndige utvalg
Paragrafen svarer på tre spørsmål: hvor mange sakkyndige retten skal bruke, hvem som kan velges, og hvem som er utelukket. Hovedregelen er at det oppnevnes én sakkyndig. Retten kan bruke flere hvis det ikke gir uforholdsmessige kostnader eller forsinkelser, og spørsmålenes art, sakens vekt eller andre forhold taler for det. Retten kan også supplere med nye sakkyndige ved siden av dem som allerede er oppnevnt.
Den som velges, må ha den kunnskapen og erfaringen oppdraget krever. Hvis det finnes et utvalg av sakkyndige på området, skal retten hente en derfra, med mindre den ønsker å bruke andre.
Den som ville vært inhabil (ute av stand til å dømme upartisk) som dommer i saken, kan ikke være sakkyndig. Har personen derimot vært sakkyndig i en lavere instans, er det ikke noe hinder. Fjerde ledd gir Kongen adgang til å opprette utvalg for bestemte typer saker. Kongen kan også opprette utvalg som vurderer sakkyndigerklæringer på bestemte fagfelt.
Paragrafen bygger på § 25-2, som sier når retten i det hele tatt kan oppnevne sakkyndig, og på definisjonen i § 25-1. Etter valget fastsetter retten oppdraget i § 25-4, og § 25-5 regulerer erklæringen og den muntlige forklaringen. Sakkyndige som retten oppnevner, må ikke forveksles med sakkyndige vitner etter § 25-6, som en part selv fører fram. Eksempel: En part og motparten er enige om å foreslå samme fagperson. Er personen villig og ikke inhabil, oppnevner retten vedkommende, med mindre det er særlige grunner mot.