§ 2-11. Arbeidstakernes valgrett mellom parallelle pensjonsordninger

Paragrafen gir arbeidstakerne en valgrett når foretaket har to parallelle pensjonsordninger. Hver enkelt ansatt skal selv kunne bestemme hvilken av de to ordningene hun eller han vil tilhøre. Valgretten er altså individuell som hovedregel. Regelverket kan likevel flytte valget til arbeidstakerorganisasjoner, slik at en organisasjon som har medlemmer i foretaket, velger for medlemmene sine. Regelverket må dessuten peke ut en standardordning. Den gjelder for den som ikke tar noe valg.

Annet ledd utvider regelen til nyansatte. Den som kommer inn i foretaket etter at ordningene er opprettet, har samme valgrett og samme standardløsning som de øvrige. Valgretten gjelder dermed også senere, ikke bare når ordningene opprettes. Tredje ledd setter en grense. Valget er ikke fritt hvis medlemsreglene i den ordningen arbeidstakeren ønsker, hindrer at vedkommende tas opp. Retten til å velge gir altså ikke rett til å komme inn i en ordning som arbeidstakeren ikke oppfyller vilkårene for.

Valgretten hører sammen med tre naboparagrafer. Paragraf 2-10 er den som åpner for parallelle ordninger, med en foretakspensjonsordning og en innskuddspensjonsordning ved siden av hverandre. Bare når foretaket har valgt den løsningen, gjelder valgretten i § 2-11. Kombinerte pensjonsordninger etter § 2-9 er et eget begrep i loven, og § 2-11 nevner dem ikke. Paragraf 2-12 kommer etter valgretten: regelverket skal si i hvilke tilfeller en arbeidstaker senere kan flytte medlemskapet til en annen ordning. Valget er derfor ikke nødvendigvis endelig, fordi regelverket skal angi når flytting er mulig.

Eksempel: Et foretak har både en foretakspensjonsordning og en innskuddspensjonsordning. En nyansatt kan velge mellom dem. Sier hun ingenting, blir hun medlem av den ordningen regelverket har pekt ut. Ønsker hun den andre ordningen, men medlemsreglene der stenger henne ute, kan hun ikke velge den.