§ 2-10. Parallelle pensjonsordninger: to ordninger i samme foretak

Paragrafen lar et foretak ha to pensjonsordninger ved siden av hverandre. Den ene er en foretakspensjon, enten med ytelser som er fastsatt på forhånd eller med engangsutbetaling. Den andre er en innskuddspensjon. Loven kaller kombinasjonen «parallelle pensjonsordninger». Foretaket er altså ikke låst til én modell.

Når foretaket har slike ordninger, setter annet ledd fire rammer. For det første kan ingen arbeidstaker være medlem av begge ordningene samtidig. For det andre må alderspensjonene i de to ordningene stå i et rimelig forhold til hverandre. For det tredje skal regelverket utformes slik at grupper av ansatte ikke blir behandlet urimelig ulikt. For det fjerde må retten til uføre- og etterlattepensjon være lagt opp på samme måte i begge ordningene. Tredje ledd gjør at de samme rammene gjelder når regelverket i en eller flere av ordningene endres senere.

Paragrafen må leses sammen med naboparagrafene. Etter § 2-11 skal hver enkelt arbeidstaker ha rett til å velge hvilken av ordningene vedkommende blir medlem av. Regelverket kan gi arbeidstakerorganisasjoner rett til å velge for medlemmene sine, og det må si hvilken ordning som gjelder for den som ikke velger noe. Etter § 2-12 må regelverket si når en arbeidstaker kan flytte medlemskapet sitt fra én ordning til en annen. Begrepet parallelle ordninger er ikke det samme som kombinerte pensjonsordninger i § 2-9. Der supplerer foretaket en alderspensjonsordning med en ordning etter innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven. Også § 2-9 viser til denne paragrafen.

Eksempel: Et foretak har både en foretakspensjonsordning og en innskuddspensjonsordning. Arbeidstakeren får velge mellom dem, men kan ikke være med i begge. Endrer foretaket regelverket for den ene ordningen, må uføre- og etterlatterettighetene fortsatt være utformet på samme måte i begge.