§ 26. Rettsboka: opplesning, retting og underskrift

Paragrafen gjelder rettsboka, altså det offisielle referatet fra et rettsmøte. Ber en av partene om det, skal innholdet leses høyt eller legges fram for dem. Retten kan rette opp feil ved å føye til en tekst eller skrive en merknad i margen. Mener en part, en dommer eller rettsvitnet at noe må endres, og retten sier nei, kan avslaget skrives inn i rettsboka. Til slutt skal dommerne, protokollføreren og rettsvitnet signere.

Reglene gir partene en enkel kontroll med hva som står i referatet. Et eksempel: en part mener at en viktig innsigelse ikke er kommet med i rettsboka, men retten er uenig. Parten kan da kreve at uenigheten blir ført inn. Da finnes det spor etter at innsigelsen ble fremsatt, selv om retten ikke ga medhold. Dette er et konstruert eksempel.

Bestemmelsen står blant flere regler om rettsbøker og dokumenter. Etter § 22 bør uttalelser som kan gi straffansvar for uriktig forklaring eller anklage føres inn fullstendig, om mulig med de ordene personen selv brukte. Etter § 24 skal rettsboka gi en full beskrivelse når retten gransker noe utenfor hovedforhandlingen, og det bør skaffes bilder, tegninger eller planer hvis det har betydning. Etter § 23 skal forklaringer fra parter, vitner og sakkyndige tas opp under hoved- og ankeforhandling. Dokumenter som legges fram, skal ha en påtegning om det, jf. § 27.

Første ledd har et unntak for den delen av rettsboka som er regulert av § 21a. Der skal navn og andre opplysninger som kan avsløre et anonymt vitne føres i et eget dokument, som må oppbevares strengt betryggende. Den delen omfattes ikke av retten til å få rettsboka lest opp eller vist. Etter avsluttet sak kan den siktede, fornærmede, etterlatte og andre med rettslig interesse kreve utskrift, jf. § 28. Regler om hvordan rettsbøker innrettes og oppbevares, kan gis av Kongen, jf. § 29.