§ 153. Slik arbeider sakkyndige og slik skal erklæringen se ut
- Sakkyndige velger selv metode hvis retten ikke har gitt føringer.
- Granskingen bør kunne kontrolleres ved ny gransking.
- Erklæringen skal vise framgangsmåte, resultater og grunnlag.
§ 153
Paragrafen sier hvordan sakkyndige skal arbeide når retten har overlatt en gransking til dem, og hva de skal levere etterpå. Utgangspunktet er frihet. Fagpersonene velger metode selv, med mindre retten har gitt egne instrukser.
Friheten har en grense. Der det lar seg gjøre, bør arbeidet legges opp slik at andre kan gjenta undersøkelsen og se om de kommer til samme resultat. Kravet er en anbefaling («bør») og gjelder bare når etterprøving er mulig.
Sluttproduktet er en skriftlig erklæring. Den skal vise tre ting: hvordan granskingen ble gjort, hvilke konklusjoner fagpersonene kom fram til, og hva de bygde dem på. Da kan retten og partene følge hele veien fra undersøkelse til resultat. Erklæringen gis etter reglene i § 143 annet ledd. Den paragrafen handler om sakkyndiges erklæringer og forklaringer. Den viser blant annet at sakkyndige som regel skriver erklæring, og at de kan bli innkalt for å forklare seg muntlig, enten i stedet for erklæringen eller for å utdype den. Da har de møteplikt etter samme regler som vitner.
Paragrafen hører sammen med de nærmeste nabobestemmelsene. Etter § 152 kan retten overlate gransking til sakkyndige, og § 153 regulerer så arbeidsmåten og rapporten. Siktedes mulighet til å ha med en privat sakkyndig står i § 154. Har påtalemyndigheten brukt sakkyndige, gjelder reglene også der (§ 155).
Eksempel: En sakkyndig som har undersøkt en gjenstand, bør sikre at en annen fagperson kan gjenta undersøkelsen. I erklæringen må vedkommende beskrive metoden, funnene og grunnlaget.