§ 152. Sakkyndige kan utføre gransking for retten

Paragrafen avgjør hvem som utfører en gransking, altså en undersøkelse som skal skaffe bevis. Retten kan gjøre jobben selv. Men når oppgaven egner seg for det, kan den overlate hele eller deler av arbeidet til sakkyndige, det vil si fagpersoner med spesialkunnskap. Overføringen kan gjelde både selve undersøkelsen og rapporteringen av hva den viste.

I praksis må retten si klart fra hva den ber om. Beslutningen skal beskrive hva som skal undersøkes, hva formålet er og hvor lang tid fagpersonene har. Da vet den sakkyndige hva som forventes, og fristen blir et fast punkt å holde seg til. Siktede skal også få beskjed om undersøkelsen og fristen, så langt det lar seg gjøre. Beskjeden gir siktede en sjanse til å bestemme seg for om han vil følge arbeidet eller sette inn en egen fagperson.

Sammenhengen med nabobestemmelsene er nyttig å kjenne. Etter § 151 kan retten oppnevne sakkyndige som hjelpere når retten selv gransker, og da trengs ikke rettsvitne. Denne paragrafen går lenger, fordi fagpersonene overtar arbeidet. Har de fått oppdraget, velger de selv framgangsmåte hvis retten ikke har gitt nærmere føringer (§ 153). Siktede kan under visse vilkår la en privat sakkyndig delta eller undersøke på egen hånd (§ 154). Har påtalemyndigheten brukt sakkyndige, gjelder de samme reglene der (§ 155). Sakkyndige som partene selv har hentet inn uten oppnevning, forklarer seg etter vitnereglene (§ 149). Gransking utenfor hovedforhandling kan holdes av en tingrett (§ 150).

Eksempel: En sak forutsetter en teknisk undersøkelse som retten ikke har kompetanse til. Retten kan da la en sakkyndig ta jobben, oppgi hva som skal undersøkes og hvorfor, sette en frist og gi siktede beskjed.