§ 7 a. Opplysningsplikt overfor kriminalomsorgen
- § 7a gir kriminalomsorgen hjemmel til å innhente opplysninger fra andre uten hinder av taushetsplikt.
- Hovedregelen er å søke samtykke først, før opplysninger hentes inn etter andre ledd.
- Adgangen gjelder bestemte kilder, som folkeregistermyndigheten og helsepersonell, og bestemte formål.
- Regiondirektøren avgjør hvem i kriminalomsorgen som kan innhente og motta slike opplysninger.
§ 7 a. Opplysningsplikt overfor kriminalomsorgen
- Folkeregistermyndigheten; opplysninger som er nødvendige for utførelsen av kriminalomsorgens oppgaver fastsatt i eller i medhold av denne loven eller andre oppgaver fastsatt i eller i medhold av lov, også opplysninger til bruk for utredning, forskning og produksjon av statistikk.
- Tilsatte i barnevernet og sosialtjenesten; opplysninger om innsattes barne- og familieforhold som er nødvendige for å ivareta hensynet til barnet og den øvrige familien under straffegjennomføring, ved permisjon, ved løslatelse og ved overføring til andre gjennomføringsformer enn fengsel med høyt sikkerhetsnivå.
- Helsepersonell i helse- og omsorgstjenesten; opplysninger som nevnt i bokstav b, samt opplysninger som er strengt nødvendige for å avverge fare for liv og helse for den innsatte selv, andre innsatte og tilsatte.
- Tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller kommunikasjonstjeneste; opplysninger om avtalebasert hemmelig telefonnummer og andre abonnementsopplysninger.
§ 7a regulerer når kriminalomsorgen kan hente inn opplysninger fra andre uten hinder av taushetsplikt. Utgangspunktet i første ledd er at kriminalomsorgen først skal forsøke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den opplysningene gjelder, før informasjonen hentes inn etter andre ledd. Andre ledd gir deretter en direkte hjemmel til å innhente opplysninger fra flere kilder - for eksempel fra folkeregistermyndigheten, når det trengs for kriminalomsorgens oppgaver, og fra helsepersonell, som i tillegg kan gi opplysninger dersom det er strengt nødvendig for å hindre fare for liv eller helse hos den innsatte selv eller andre. Tilsvarende adgang gjelder overfor dem som jobber med barnevern og sosiale tjenester, og overfor tilbydere av elektronisk kommunikasjon, når opplysningene er avgrenset til det loven konkret nevner. Tredje ledd pålegger at opplysningene skal gis uten unødig forsinkelse, og overlater til regiondirektøren å avgjøre hvem i kriminalomsorgen som kan innhente og ta imot slike opplysninger.
Bestemmelsen balanserer to hensyn: den innsattes eller domfeltes personvern og taushetsplikten som ellers gjelder for opplysninger om private forhold, mot kriminalomsorgens behov for informasjon for å løse oppgavene sine på en forsvarlig måte. Hovedregelen om å søke samtykke først, viser at loven ikke åpner for fri innhenting av opplysninger - andre ledd er et unntak som gjelder bestemte, oppregnede kilder og formål, ikke en generell adgang til å be om hva som helst fra hvem som helst. At opplysningene skal gis uten unødig forsinkelse, og at det er regiondirektøren som avgjør hvem som har innhentingsmyndighet, bidrar til å holde denne adgangen innenfor faste rammer internt i etaten.
§ 7a hører hjemme blant de administrative bestemmelsene i kapittel 2. § 5 beskriver nivåinndelingen som gjør regiondirektøren til en identifiserbar rolle i loven, mens § 6 fastsetter hovedregelen om at avgjørelser ellers treffes på lokalt nivå.