§ 33. Permisjon fra fengsel
- Permisjon kan gis når sikkerheten tillater det og det foreligger gode grunner, eller når det gagner den videre soningen.
- Ordinær permisjon forutsetter at en del av straffen allerede er gjennomført.
- Vurderingen bygger på kjennskap til innsatte og atferden under soningen.
- Vilkår for permisjonen fastsettes etter § 36.
§ 33. Permisjon fra fengsel
§ 33 regulerer adgangen til å gi innsatte kortvarig permisjon fra fengselet. Permisjon forutsetter at sikkerheten tillater det, og at det enten foreligger særlige og tungtveiende grunner - som familieforhold eller andre personlige behov - eller at permisjonen anses nyttig for den videre soningen, for eksempel for å forberede overgangen til et liv utenfor murene. Ordinær permisjon kan bare innvilges etter at innsatte har gjennomført en del av straffen, ikke helt i starten av soningen. Når fengselet vurderer om en permisjon er sikkerhetsmessig forsvarlig, skal det legge vekt på det fengselet vet om innsatte fra tidligere, og på hvordan vedkommende har oppført seg under soningen - særlig om det er grunn til å tro at innsatte vil begå en ny straffbar handling, unndra seg soningen, eller bryte vilkårene som er satt for permisjonen.
Jo lenger ut i soningen innsatte har kommet, og jo bedre atferden har vært, desto lettere vil fengselet normalt innvilge permisjon. Motsatt vil tegn på at innsatte kan finne på noe galt eller ikke komme tilbake, tale mot at permisjon gis.
Vilkårene som kan settes for en permisjon, følger av § 36, som blant annet åpner for krav om meldeplikt, bestemte oppholdssteder eller forbud mot å bruke rusmidler. Hvem i kriminalomsorgen som har myndighet til å avgjøre en søknad om permisjon, følger av de generelle saksbehandlingsreglene om avgjørelsesmyndighet i loven. Permisjon står også i naturlig sammenheng med straffavbrudd, fremstilling og senere reaksjoner på brudd, som alle er ulike former for midlertidig eller varig fravær fra fengselet eller følger av det.