§ 59. Gransking av stiftelser

Gransking er en grundig undersøkelse av en stiftelse. Stiftelsestilsynet kan beslutte det, både når det gjelder hvordan stiftelsen ble opprettet, hvordan den forvaltes, og enkeltforhold ved forvaltningen eller regnskapene. Før tilsynet bestemmer seg, må stiftelsen få si sin mening. Det samme gjelder andre som granskingen vil ramme.

Tilsynet kan granske selv eller oppnevne en eller flere granskere som arbeider på tilsynets vegne. Ledelsen i stiftelsen har plikt til å legge til rette: tilsynet eller granskeren skal få gjøre de undersøkelsene som trengs, og få opplysninger og annen hjelp.

Den som tilsynet oppnevner som gransker, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 flg. Taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 går ut på å hindre at andre får vite om noens personlige forhold, eller om drifts- og forretningsforhold som det er viktig å holde hemmelige av konkurransehensyn. Plikten gjelder også etter at oppdraget er over. Granskeren kan heller ikke bruke slike opplysninger i egen virksomhet eller i arbeid for andre.

Granskingen skal avsluttes med en skriftlig beretning (rapport). Den sendes til stiftelsen og til andre som er berørt. Tilsynet kan dessuten pålegge stiftelsen å dekke hele eller deler av det offentliges utgifter til granskingen. Stiftelsen kan altså selv få regningen.

Et konstruert eksempel med lovens roller: Stiftelsestilsynet vil undersøke regnskapene i en stiftelse. Tilsynet gir stiftelsen først anledning til å uttale seg, beslutter deretter gransking og oppnevner en gransker. Ledelsen må gi granskeren tilgang og opplysninger. Til slutt får stiftelsen en skriftlig beretning.

Paragrafen hører til samme kapittel som erstatning (§ 56), beslutning om krav (§ 57) og straff (§ 58). En gransker nevnes i § 56 blant dem som kan bli erstatningsansvarlige for tap de forvolder stiftelsen med vilje eller uaktsomt. Straffebestemmelsen i § 58 nevner ikke gransker.