§ 57. Hvem avgjør om stiftelsen skal kreve erstatning?

Paragrafen svarer på et praktisk spørsmål: hvem bestemmer om stiftelsen skal kreve erstatning fra en person som har påført den tap? Hovedregelen er at styret avgjør. Selve retten til erstatning ligger i § 56. Der kan stiftelsen kreve dekning fra blant andre styremedlemmer, daglig leder, revisor og gransker som har forvoldt tap med vilje eller ved uaktsomhet (mangel på tilbørlig aktsomhet). Paragrafen her handler bare om hvem som tar beslutningen om å gå videre med kravet, ikke om selve ansvaret.

Problemet oppstår når kravet rettes mot styret selv. Et styremedlem kan ikke gjerne avgjøre om han eller hun selv skal kreves for erstatning. Loven løser det trinnvis. Gjelder kravet ett eller flere medlemmer, er det de andre medlemmene som avgjør. Rammer kravet hele styret, eller så mange at resten ikke kan treffe gyldige vedtak, går avgjørelsen til den personen eller det organet som velger styret. Slik unngår loven at de som er mål for kravet, sitter alene med avgjørelsen.

Grensen for når styret ikke kan treffe vedtak, står i § 32. Hovedregelen der er at mer enn halvparten av medlemmene må være med i behandlingen, med mindre vedtektene stiller strengere krav. Et konstruert eksempel med bare lovens roller: et erstatningskrav gjelder så mange styremedlemmer at de gjenværende ikke utgjør mer enn halvparten. Da er styret ikke vedtaksført, og den som velger styret kan fremme kravet i stedet. Har vedtektene satt en høyere terskel, kan styret bli uten vedtaksevne allerede med færre rammede.

Stiftelsestilsynet står utenfor denne fordelingen. Tilsynet kan uansett fremme erstatningskrav mot styremedlemmer på vegne av stiftelsen. Et styre som ikke vil gå etter en av sine egne, kan derfor ikke stanse saken alene. Bestemmelsen om tilsynet nevner bare styremedlemmer, ikke daglig leder eller revisor.

Paragrafen ligger mellom erstatningsansvaret i § 56 og straffebestemmelsen i § 58. Erstatning og straff er to ulike spor. Erstatning skal dekke stiftelsens tap, mens straff etter § 58 er en reaksjon på overtredelse av loven og kan gi bøter eller fengsel. Erstatningsansvaret etter § 56 kan dessuten lempes (settes ned) etter skadeserstatningsloven. Det gjelder størrelsen på kravet, ikke hvem som avgjør om det skal fremmes. Etter § 57 kommer § 59 om gransking, som gir Stiftelsestilsynet adgang til å undersøke forholdene i en stiftelse.