§ 31. Utbetaling, bortfall og opphør av uførepensjon

Utbetalingen starter fra og med den måneden vilkårene for midlertidig uførepensjon eller uførepensjon er oppfylt. Retten til ytelsen har også en øvre aldersgrense: for medlemmer født til og med 1962 faller den bort senest fra måneden etter fylte 67 år eller tidligere dersom stillingens aldersgrense inntreffer først, mens den for yngre årskull, født fra og med 1963, faller bort fra måneden etter fylte 67 år. Dør medlemmet, løper pensjonen til og med måneden etter dødsmåneden, med en ekstra måned dersom det finnes en gjenlevende ektefelle.

Pensjonen kommer ikke i tillegg til lønn under sykdom eller sykepenger fra folketrygden - den faller bort så lenge slik lønn eller slike sykepenger dekker samme periode. Blir arbeidsavklaringspengene fra folketrygden redusert eller stanset av andre grunner enn at medlemmet samtidig jobber, kan Pensjonskassen redusere eller stanse den midlertidige uførepensjonen på samme måte. Har medlemmet selv, med vilje, forårsaket den nedsatte inntektsevnen, eller nekter uten god grunn å ta imot behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede tiltak, faller retten til pensjon bort. Beholder medlemmet en hvilende rett til sin opprinnelige uføregrad i folketrygden fordi uføretrygden midlertidig er falt bort, beholdes den samme opprinnelige graden også i Pensjonskassens ordning, forutsatt at Pensjonskassen får melding om det.

Reglene om utbetaling bygger videre på vilkårene i § 27 og på opplysningsplikten i § 30. Spørsmålet om retten til pensjon kan for øvrig tas opp igjen når som helst etter § 31a, og departementet har hjemmel til å gi utfyllende forskrift i § 31b.