§ 49. Pålegg om tiltak fra tilsynsmyndigheten

Paragrafen gir tilsynsmyndigheten et grunnleggende virkemiddel: å pålegge tiltak. Har noen ikke fulgt et krav i lov eller forskrift, kan myndigheten kreve at rederiet eller arbeidsgiveren gjør det som trengs, og setter en frist for det. Et pålegg må altså ha en tidsfrist. Departementet (regjeringens fagorgan) kan gi forskrifter om hva plikten til å gjennomføre tiltakene innebærer.

Pålegget er første trinn. Følges det ikke innen fristen, kan tilsynsmyndigheten gå videre med tiltak etter § 50 til § 54. Tvangsmulkt etter § 50 er en betaling som skal presse fram at pålegget følges. Vedtaket om mulkt må gi en ny frist, slik at mulkten først begynner å løpe hvis pålegget fortsatt ikke er oppfylt når den nye fristen er ute. Mulkten kan være ett fast beløp eller løpe over tid og tilfaller statskassen. Ved utmålingen legges det blant annet vekt på hvor viktig hensynet bak pålegget er, og hva det koster å oppfylle det.

Også andre tiltak står til rådighet. Etter § 51 kan sertifikater trekkes tilbake. Etter § 52 kan skip nektes å forlate havn eller beordres til en havn, og andre nødvendige tiltak kan fastsettes, om nødvendig med tvang og innenfor folkerettens grenser. Etter § 53 kan et skip stanses og bordes i fart for besiktelse (fysisk kontroll) når det er mistanke om regelbrudd, og § 54 gir adgang til å nekte et utenlandsk skip adgang til norsk sjøterritorium hvis det ikke oppfyller kravene. For § 54 kan departementet dessuten gi forskrifter, blant annet om å avvise skip fra norske havner fordi de tidligere er holdt tilbake, eller på grunn av forhold ved flaggstaten.

Eksempel: Tilsynsmyndigheten finner at et krav ikke er oppfylt og gir rederiet en frist til å rette opp. Rederiet lar fristen gå ut. Da kan myndigheten bruke virkemidlene i § 50 til § 54, for eksempel tvangsmulkt.