§ 17-4. Skattebegrensning ved liten skatteevne

Skatteloven·LOV-1999-03-26-14
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 17-4. Begrensning ved liten skatteevne

(1) Hvis skattyter har så lav inntekt at den sammen med andre fordeler som er tilflytt skattyteren, eller som denne har hatt adgang til å få utbetalt eller erlagt, ikke kan anses tilstrekkelig til et nødvendig, nøkternt underhold for vedkommende selv og i tilfelle de personene som denne har plikt til å forsørge, kan skatten beregnes etter § 17-1. Slik skatteberegning kan bare foretas når skattyterens økonomiske stilling også ellers er slik at det foreligger et påtakelig behov for skattenedsettelse.
(2) Ved avgjørelsen etter første ledd skal det tas hensyn til formue og inntekt hos ektefellen og hos andre husholdningsmedlemmer. Som inntekt regnes også skattefrie inntekter, unntatt sosiale stønader.
(3) Skattebegrensning skal i alminnelighet ikke gis når
  1. skattyters inntekt og formue er fastsatt ved skjønn,
  2. skattyter har rett til lån i Statens lånekasse for utdanning for en større del av året,
  3. inntektsnedgangen er forbigående,
  4. den lave inntekt skyldes deltidsarbeid, kortvarig opphold i riket e.l.
(4) Ved utøvelse av skjønn etter første til tredje ledd skal det ses bort fra fradrag for kostnader som reelt sett ikke bidrar til skattyterens evne til å sørge for underhold for seg selv eller andre som vedkommende plikter å forsørge.
(5) For inntektsåret 2018 kan skattebegrensning etter denne bestemmelsen kun gis til skattytere med tilsvarende rett til skattebegrensning for inntektsåret 2017. For etterfølgende inntektsår kreves det at skattyter hadde rett på skattebegrensning det foregående inntektsår.
Kilde: Lovdata — Skatteloven § 17-4
Hva betyr dette?

Paragrafen åpner for å bruke § 17-1 også for skattytere med så lav inntekt at den ikke rekker til et nødvendig, nøkternt underhold. Vurderingen gjelder både skattyteren og personene skattyteren plikter å forsørge. Andre fordeler skattyteren har fått eller kunne fått utbetalt regnes med. Nedsettelsen kan bare gis når skattyterens økonomiske stilling ellers også tilsier et påtakelig behov for lavere skatt.

Det er ikke bare skattyterens egen økonomi som teller. Formue og inntekt hos ektefellen og hos andre i husholdningen skal tas med. Også skattefrie inntekter regnes med, men ikke sosiale stønader. Ved skjønnet ses det bort fra kostnader som egentlig ikke bidrar til evnen til å forsørge seg selv eller andre.

Skattebegrensning gis som hovedregel ikke i fire tilfeller. Det første er at skattemyndighetene har fastsatt inntekt og formue ved skjønn, altså et anslag i stedet for utregning fra faktiske tall. Det andre er at skattyteren har lånerett i Statens lånekasse for utdanning i størstedelen av året. Det tredje er at nedgangen i inntekt bare er midlertidig. Det fjerde er at inntekten er lav fordi skattyteren jobber deltid eller bare har vært en kort periode i landet. Ordlyden bruker uttrykket «i alminnelighet», så unntakene er ikke absolutte.

Femte ledd stiller et krav om sammenheng med tidligere år. For inntektsåret 2018 kunne bare de som hadde tilsvarende rett for 2017 få den. For senere år må skattyteren ha hatt rett til skattebegrensning det foregående året.

Paragrafen henger tett sammen med § 17-1, som den viser til. Når vilkårene er oppfylt, beregnes skatten som om § 17-1 gjaldt. Etter § 17-1 kan summen av de viktigste inntektsskattene og trygdeavgift ikke bli mer enn 55 prosent av inntekt over en grense Stortinget fastsetter. § 17-2 har egne regler for ektefeller og viser til denne paragrafen. § 17-5 gir departementet forskriftsadgang for § 17-1 til § 17-4. § 16-1 om skattefradrag for pensjonsinntekt viser også til denne paragrafen. Til sammenligning gir § 17-3 dødsbo samme begrensning som avdøde ville hatt, og § 17-10 gjelder kildeskatt for personer bosatt i en annen EØS-stat.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i skatteloven →
Gratis vurdering av din sak