§ 422. Ansvarsgrense for bortfrakteren ved forsinkelse

Paragrafen setter et tak for hvor mye bortfrakteren kan bli pålagt å betale når en reise blir forsinket. For passasjerer er taket 4694 SDR per passasjer. SDR er en internasjonal regneenhet, og loven oppgir beløpet i den enheten, ikke i kroner.

For reisegods står det ikke et fast tall i paragrafen. Loven peker i stedet til grensene i Aten-konvensjonen artikkel 8. Konvensjonen er den internasjonale avtalen om passasjertransport til sjøs, og § 418 tredje ledd gjør den til norsk lov for transport som forordningen i første ledd ikke dekker. Tredje ledd i denne paragrafen åpner for høyere grenser, men bare ved en skriftlig avtale mellom passasjeren og bortfrakteren.

Taket er bare ett ledd i en rekke regler om erstatning. Ansvaret i seg selv følger av § 418 e for passasjerer og § 419 for reisegods. Etter § 423 kan bortfrakteren trekke en egenandel fra tapet, og det kan gjøres før taket i § 422 kommer inn. Etter § 424 mister bortfrakteren retten til både fradrag og begrensning hvis det godtgjøres at bortfrakteren selv har voldt tapet forsettlig eller grovt uaktsomt og innså at slikt tap sannsynligvis ville oppstå. Taket gjelder derfor ikke i alle tilfeller.

Reglene om grenser gjelder også når kravet ikke bygger på befordringsavtalen, jf. § 425. Utfører en annen deler av reisen, beholder bortfrakteren likevel ansvaret etter § 426, som om vedkommende hadde gjort alt selv. Paragraf 427 har regler om erstatningskrav mot dem bortfrakteren svarer for.

Eksempel: Passasjeren og bortfrakteren har avtalt skriftlig en høyere grense enn den loven setter. Da gjelder den avtalte grensen. Uten en slik skriftlig avtale gjelder lovens tak.