§ 335. Betaling for overliggetid og hva reisebortfrakteren kan gjøre ved manglende betaling

Når skipet blir liggende lenger enn liggetiden, oppstår overliggetid (§ 334). Denne paragrafen gir reisebortfrakteren rett til særskilt betaling for den tiden. Størrelsen bestemmes ut fra flere ting. Frakten teller, og det samme gjør om utgiftene til reisebortfrakteren går opp eller ned fordi skipet står stille. Beløpet er altså ikke en fast sats, men en betaling som følger de faktiske forholdene.

Godtgjørelsen forfaller ved påkrav. Det betyr at reisebortfrakteren kan kreve pengene når som helst ved å sende en henvendelse, uten å vente på en bestemt dato.

Tredje ledd gir reisebortfrakteren to måter å få presset frem betaling på. Betales ikke godtgjørelsen, og stilles det heller ikke sikkerhet, kan han skrive en anmerkning om kravet på konnossementet. Konnossement er dokumentet som følger godset og viser hvilke vilkår som gjelder for transporten. Velger reisebortfrakteren ikke dette, kan han i stedet sette en rimelig betalingsfrist. Er ikke beløpet betalt når fristen går ut, kan han heve avtalen (avslutte den) og kreve erstatning etter vanlige kontraktsregler for det tapet han får fordi reisen ikke blir gjennomført.

Paragrafen bygger på begrepene i § 331 (liggetidens lengde), § 332 (når liggetiden begynner) og § 333 (hindringer som gjør at tid ikke teller). Det er disse reglene som avgjør når overliggetiden starter, og hvor mye av ventetiden som kan kreves betalt. Konnossement er også tema i § 338, der det står at reisebortfrakteren utsteder ombordkonnossement på avlasterens forlangende når godset er lastet.

Eksempel: Reisebortfrakteren krever godtgjørelse for overliggetid, men reisebefrakteren betaler ikke og stiller heller ikke sikkerhet. Reisebortfrakteren setter da en rimelig frist. Går den ut uten betaling, kan han heve avtalen og kreve erstatning.