§ 336. Lasting og stuing: hvem gjør hva om bord

Sjøloven·LOV-1994-06-24-39

Kort oppsummert

Reisebefrakteren leverer ved skipssiden, reisebortfrakteren tar om bord, om ikke havnens praksis sier noe annet.
Fio betyr at reisebefrakteren laster. Ved linjefartsvilkår laster reisebortfrakteren.
Reisebortfrakteren står for stuing og underlag.
Uvanlig lasteplass som kunne forutses, gir reisebortfrakteren ansvar for merkostnadene.

Lovteksten ordrett

§ 336. Lasting og stuing

Dersom annet ikke følger av praksis i havnen, skal reisebefrakteren levere godset ved skipets side og reisebortfrakteren ta det om bord. Ved klausulene

fio (free in and out), skal reisebefrakteren sørge for lastingen,
liner terms (linjefartsvilkår), skal reisebortfrakteren sørge for lastingen.

Reisebortfrakteren sørger for underlag og annet som trengs til stuingen og utfører denne.

Om dekkslast gjelder § 263 tilsvarende.

Er skipet på grunn av et forhold som reisebortfrakteren med rimelighet kunne ta i betraktning på avtaletiden, lagt på en lasteplass som ikke er sedvanlig, er reisebortfrakteren ansvarlig for de økte utgifter som dette medfører.

Kilde: Lovdata — Sjøloven § 336

Hva betyr dette?

Paragrafen fordeler arbeidet ved lasting. Utgangspunktet er at reisebefrakteren bringer godset frem til skipssiden, og at reisebortfrakteren løfter det om bord. Havnens praksis kan gi et annet resultat, og da gjelder den. Klausulene i avtalen avgjør også hvem som står for lastingen. Ved fio (free in and out) er det reisebefrakteren som sørger for den, mens den ved linjefartsvilkår (liner terms) er reisebortfrakterens oppgave.

Selve stuingen, altså plasseringen og sikringen av lasten i skipet, hører til reisebortfrakteren. Han skal også skaffe underlag og annet materiale som trengs. Loven skiller dermed mellom lasting og stuing.

Tredje ledd viser til § 263 om dekkslast (gods som fraktes på dekk). Etter den paragrafen kan gods bare fraktes på dekk hvis avtalen tillater det, handelsbruk eller sedvane tilsier det, eller lov krever det. Er dekksfrakt avtalt, skal det stå i transportdokumentet. Mangler det, må transportøren bevise at det var avtalt, og han kan ikke bruke avtalen mot en tredjeperson som har fått konnossement i god tro.

Fjerde ledd flytter kostnader. Legges skipet på en plass som ikke er den vanlige, på grunn av noe reisebortfrakteren kunne regne med da avtalen ble inngått, må han betale de ekstra utgiftene. Det harmonerer med § 333, som samtidig sier at slik tapt tid ikke regnes med i liggetiden.

Paragrafen står sammen med § 337 om at godset må leveres raskt og i forsvarlig stand, og § 338 om ombordkonnossement etter lasting. §§ 332 til 335 gjelder tiden lastingen kan ta, og hva overliggetid koster.

Eksempel: Avtalen bruker fio. Reisebefrakteren står da for lastingen, men reisebortfrakteren må likevel skaffe underlag og stue lasten.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i sjøloven →