§ 291. Farlig gods ved sjøtransport

Paragrafen fordeler risikoen når farlig gods fraktes. Senderen skal etter § 257 gi beskjed om at godset er farlig og om hvilke sikkerhetstiltak som trengs. Gjør han ikke det, og den som tar imot godset ellers ikke kjenner faren, svarer senderen for kostnader og annet tap som transportøren og enhver undertransportør får på grunn av transporten. I slike tilfeller kan transportøren etter forholdene «losse, uskadeliggjøre eller ødelegge» godset uten å betale erstatning.

§ 257 krever at farlig gods merkes som farlig på en hensiktsmessig måte. Senderen skal dessuten i god tid varsle transportøren og den undertransportøren godset leveres til. Kjenner senderen ellers til at godset kan by på fare eller vesentlig ulempe for person, skip eller last, skal også det opplyses. Ansvaret i § 291 bygger på at denne opplysningsplikten ikke er oppfylt.

Andre ledd er en sperre: Den som tok imot godset og kjente til at det var farlig, kan ikke bruke ansvarsregelen i første ledd mot senderen. Kunnskapen fjerner altså grunnlaget for kravet. Tredje ledd gjelder alle typer gods som viser seg å være en fare for folk eller eiendom. Transportøren kan da etter forholdene gjøre det samme, uten erstatning. Bestemmelsen har ikke noe vilkår om at senderen har gjort noe galt.

§ 290 er den alminnelige regelen om senderens ansvar overfor transportøren og undertransportøren. § 291 gir et eget ansvarsgrunnlag for farlig gods der opplysninger etter § 257 er unnlatt. Paragrafen står også i forbindelse med § 260 om frakt.

Eksempel: Senderen leverer en forsendelse uten å opplyse at den er farlig, og transportøren kjente ikke til faren. Transportøren og undertransportøren kan kreve erstatning fra senderen for tap transporten fører til, og transportøren kan losse godset uten å betale for det. Hadde transportøren kjent til faren da han tok imot godset, kunne han ikke ha brukt første ledd.