§ 7-6. Eiendommer av sikkerhetsmessig betydning

Paragrafen tar for seg eiendommer som ligger slik til at noen kan bruke dem som utgangspunkt for å true et skjermingsverdig objekt eller en infrastruktur. Slike eiendommer regnes som «eiendommer av sikkerhetsmessig betydning». Det er beliggenheten som teller.

Det er virksomheten som skal finne slike eiendommer. Den gjør det som en del av risikovurderingen etter § 7-3 andre ledd, der virksomheten også avgjør hvilke tiltak som trengs for å beskytte objektet. Eiendommene kommer altså inn som en del av den vanlige risikovurderingen, ikke som en egen prosess.

Loven har også en varslingsregel. Er det ikke mulig å holde et forsvarlig nivå med tiltakene i § 7-3, og eiendommen utgjør en risiko for objektet, må virksomheten si fra til sikkerhetsmyndigheten eller tilsynsmyndigheten. Plikten oppstår altså først når virksomhetens egne tiltak ikke rekker til.

Departementet, ikke Kongen, kan gi forskrift om hvordan eiendommer skal identifiseres, om risikovurderingen og om varslingsplikten. Paragrafen bygger på § 7-3. Paragraf 7-1 sier hva som er skjermingsverdig, og § 7-2 sier hvor alvorlig det er. Testing av tiltakene er regulert i § 7-4, og adgangsforbud i § 7-5. Reglene om sikkerhetsmyndighetens ansvar for forebyggende sikkerhetsarbeid i § 2-2 viser hit.

Eksempel: En virksomhet har et objekt, og en eiendom i nærheten kan gi noen mulighet til å planlegge et angrep. Virksomheten finner eiendommen i risikovurderingen. Hjelper ikke egne tiltak nok, varsler den sikkerhetsmyndigheten eller tilsynsmyndigheten.