§ 79. Tvangstiltak mot ulovlig reindrift

Paragrafen er det strengeste virkemiddelet i sanksjonskapittelet. Har noen ikke etterkommet et pålegg etter § 75, og andre reaksjoner ikke antas å virke, kan reindriftsstyret eller statsforvalteren i stedet vedta tvangstiltak – det vil si at myndighetene selv sørger for at forholdet blir rettet. Slike vedtak kan for eksempel gå ut på å samle inn og telle reinen, eller å rive hytter og anlegg som er satt opp ulovlig. Loven åpner også for andre praktiske tiltak, som merking av dyrene og regulering av reintallet i en siidaandel. Reindriftsstyret kan delegere avgjørelsesmyndigheten for enkelte av disse tiltakstypene til Landbruksdirektoratet. Kostnadene ved gjennomføringen skal bæres av reineieren selv, og kan om nødvendig kreves inn som utlegg.

I praksis brukes tvangstiltak når mildere virkemidler som pålegg, tvangsmulkt og forelegg ikke har hatt effekt, og situasjonen krever at myndighetene selv handler – for eksempel fordi rein går løs på steder den ikke skal være, eller fordi ulovlige bygninger må fjernes. Vedtaket kan tvangsfullbyrdes direkte etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven, og noen typer vedtak kan til og med gjennomføres uten at saken først må innom namsmyndighetene. Det gjør at reindriftsstyret og statsforvalteren i praksis kan handle raskt når det haster, for eksempel når rein må drives bort fra et område før den gjør ytterligere skade.

Tvangstiltak er det siste steget etter at pålegget i § 75 og eventuelt tvangsmulkten i § 76 eller forelegget i § 78 ikke har ført frem. Bestemmelsen ses derfor i sammenheng med hele kapittelet om sanksjoner, inkludert avgiften ved brudd på bruksregler i § 77 og straffansvaret i § 80, som kan komme i tillegg dersom overtredelsen også er straffbar.